Ved veis ende

Det har nå gått 9 år siden første innlegg, og 3 år siden siste.

Det var spesielt å lese mitt siste innlegg på nytt. Jeg satt i helt andre følelser da, enn jeg gjør nå. Men det jeg lærte, sitter igjen. Jeg skal aldri tvile på kroppen min igjen, når den prøver å fortelle meg noe.

Etter jeg ble singel, gikk jeg forventningsfullt inn i datinglivet. Jeg var helt ærlig ganske ivrig etter å finne ut av hvordan dette ville kjennes med andre partnere (en ærlig sak, er det ikke?). Svaret var at det aldri var like vondt som i slutten av mitt skrantende forhold, men aldri helt vekke heller. Det var som en mild tilstedeværelse. Noe som sa “tja, jeg vet ikke helt jeg”. Etter min åpenbaring beskrevet i forrige innlegg, ble jeg kynisk på å ikke fortsette med partnere hvor sexen også gjorde vondt.

Så møtte jeg noen. Vel, noen jeg kjente fra før faktisk. Han var en god venn og en del av varme minner fra 10 år tilbake i livet. En fyr jeg bare kunne si gode ting om. Når jeg først innså at jeg ville på date med ham, begynte umiddelbart kriblingen. Jeg bare skjønte at det ville bli bra. Og jeg var ikke i tvil da jeg så ham igjen for første gang på 10 år, for vår første date. Allerede da jeg så ham gå opp trappen, tenkte jeg; “Yess.”

Jeg ble stormforelsket med en gang. Jeg ville være nær ham hele tiden. Han var alt jeg hadde savnet i livet – i en partner. Han strålte godhet og omsorg og viste raskt at berøring var hans kjærlighetsspråk. Jeg smeltet inn i armene på den fyren. Så naturligvis lå jeg med ham på andre date.

You won’t believe what happened next.

Vestibulitten var ikke å finne – annet enn i bakhodet mitt som et litt truende minne. Jeg prøvde å ikke tenke for mye på det, for jeg vet nå hvor tett psyken og vestibulitten henger sammen, og at til og med ulogisk smerte kan oppstå så fremt den bare er forventet. Men vi fortsatte i samme stil, og fortsatt fantes ikke et hint av vestibulitt. Jeg kunne nesten ikke tro det.

Nå er jeg over 2 år inn i forholdet med mannen i mitt liv – og vestibulitten er redusert til et fjernt og surrealistisk minne. Var det i det hele tatt virkelig? Hadde jeg faktisk så vondt i så mange år? Beviset ligger jo i bloggen her. I alle de årene gikk jeg rundt uten å lytte til kroppen min. Prøvde å overkjøre følelsene mine med logikk og tvil og nøling. Jeg visste jo at jeg ville ut for så mange år siden, men jeg fikk meg bare ikke til å rive av plasteret. Og kroppen sa ifra. Kroppen SKREK til meg. Mens jeg prøvde å behandle det med salver og fysioterapi.

Jeg fortalte dette til gynekologen min i dag. At alt ble bra etter jeg ble sammen med min nåværende kjæreste. Hun nikket som om hun hadde hørt dette før, og spurte meg om jeg trodde kroppen min strittet imot på et vis. Jeg fortalte henne at jeg nå skjønte at det var kroppen min som prøvde å fortelle meg at jeg ville ut, og igjen nikket og bekreftet hun at dette stemte med hva hun hadde lært.

Så dette er øyeblikket, folkens. Øyeblikket hvor jeg med selvtillit vil erklære at jeg har nådd målet i bloggen som følger min vei i helbredelsen fra vestibulitt. Jeg er helbredet.

She awakens – and with big news

Har jeg noen lesere igjen der ute?

Jeg må uansett skrive i dag, både for gamle og nye sjeler, og ikke minst for meg selv.

Jeg har ikke hatt behov for å skrive på en lang stund, fordi det har ikke vært noe nytt å fortelle. Ting går opp og ned, men skal vi være ærlige med hverandre har nok ting det siste året blitt gradvis verre også. Du vet når du plutselig er tilbake til å sitte på do og skjære grimaser når du tisser etter sex, fordi det svir sånn?  (>.<)

En liten notis: hvis du synes jeg rabler for mye, les likevel konklusjonen min nederst!

Så skjedde det en massiv forandring i livet mitt i sommer. Det ble slutt mellom meg og kjæresten min. Vi hadde vært sammen i 8 år, og bare for å ta det helt kjapt; ja, jeg gikk, og går fortsatt gjennom en massiv hjertesorg …

Men la oss holde oss til poenget, oss vestibulittsøstre imellom. Og la oss starte ved begynnelsen av den realisasjonen jeg nylig har fått.

I løpet av mine mange år med vestibulitt, har jeg snakket med mange leger, og mange vestibulittsøstre (jeg fant på dette begrepet nå, men kjenner jeg liker det). Fastlegen min fortalte meg en gang at han hadde hatt en kvinnelig pasient som slet veldig med kraftige magesmerter, og hun klarte ikke å finne ut hva det skyldtes. Under en legetime begynte de to å prate, blant annet om hva som skjedde i livet hennes for tiden. Det kom etter hvert frem at hun var i et forhold hun ikke ønsket å være i, og at stresset ved det hele hadde manifistert seg som magesmerter. Jeg vred om moralen i denne historien til å handle om foreldrene mine, at foreldrene mine aldri egentlig hadde akseptert kjæresten min og at det førte til at jeg kjente på en slags skam, flink pike som jeg er, når jeg var med kjæresten min. Og at det kanskje var med på å skape vestibulitten. Men at jeg ikke ville være i forholdet var da fullstendig uakseptabelt?! Helt på jordet.

Temaet kom opp et par ganger til. En gang hos en fysioterapeut og en gang fra en leser av denne bloggen! Leseren fortalte også at hun aldri har kjent noe til vestibulitten etter at det ble slutt mellom henne og typen hennes, og hun fant seg en ny fyr som hun var stormende forelsket i. Jeg avføyde disse historiene raskt og har aldri tenkt noe særlig på dem. Inntil nå, når det faktisk ble slutt mellom meg og kjæresten min.

Jeg tillot meg å fundere på om det kunne ha noen sammenheng mellom vestibulitten, og det at man kanskje ikke har lyst til å være sammen med kjæresten sin. Om det kanskje vil forsvinne helt med en annen. Men det var vanskelig å vite, for jeg var ikke akkurat klar til å finne ut av det.

Men så gjorde jeg som jeg antar så mange jenter har gjort før meg. Jeg klarte ikke å gi helt slipp på ham, og han klarte ikke å gi helt slipp på meg etter vi slo opp. Så vi tilbragte en del tid sammen i tiden etterpå, og naturligvis endte vi opp med å ha sex. Og umiddelbart – fra første stund – var det helt, fullstendig smertefritt. Jeg skjønte ingenting. Vi gjorde det igjen, denne gangen litt røffere, og jeg var helt sikker på at denne gangen vil det svi, dette blir du hvertfall øm av etterpå! Men nei. Ingenting. Det var helt borte.

Og jeg har tenkt og tenkt. Og jeg skal sørge for å formulere meg riktig og presist her – så bear with me!

Jeg tror vestibulitten er manifestasjon av at du – og kroppen din – holder litt tilbake. Det kan være to grunner til dette. Enten holder du tilbake fordi du har en grunn til det, eller så holder du tilbake fordi du er slik av natur. Så misforstå meg rett – jeg sier ikke at vestibulitt nødvendigvis betyr at du må slå opp med kjæresten din! Men noe får deg til å holde tilbake … “Holde tilbake hva” lurer du kanskje på? Vel. Kjærlighet, I guess? Muren er ikke helt nede, liksom. Du har tanker som ikke tillater deg å være 100 % til stede, 100 % der for ham.

Det letteste er selvfølgelig å bruke meg selv som eksempel. Jeg hadde som sagt en kjæreste over 8 år. Jeg var er ekstremt glad i ham. Vi var bestevenner og hadde det ofte veldig gøy sammen. Men noen ting var også veldig annerledes enn hvordan jeg ønsket å ha det i et forhold. Det var fundamentelle ting – om hvordan han fungerte – som hadde en tendens til å såre meg og skuffe meg … Jeg skulle ofte ønske ting var annerledes. Jeg følte egentlig ikke at jeg fikk nok, men at jeg såret ham ved å be om så mye, så jeg forsøkte heller å justere ned mine egne forventninger. Flere ganger tenkte jeg såvidt det var at jeg ville ut av det hele. Men jeg kastet raskt tanken fra meg, da jeg kjente panikken stige av tanken om å være uten ham. Også det var utenkelig. Så jeg ble i forholdet, i år etter år. Og forsøkte å få det til å høres bedre ut enn hva det egentlig var. Og ikke før det var helt over kunne jeg innrømme for meg selv at ting virkelig ikke hadde vært slik jeg ønsket, og at det var okei å ønske noe mer, og noe annet.

Konklusjonen:

Så til poenget. I alle de årene hadde jeg egentlig aldri ærlig innrømmet for meg selv at jeg faktisk ville ut av forholdet. Men kroppen lar deg ikke slippe unna med sånt. Kroppen sier ifra. Og i mitt tilfelle sa kroppen ifra med vestibulitt. Når forholdet var slutt – og vi kunne ha sex uten at det betydde at vi skulle være sammen for resten av livet – ga kroppen fullstendig slipp. Og vestibulitten var borte som om den aldri hadde vært der før. Det var egentlig da jeg visste at jeg hadde gjort det rette.

Men nå må dere misforstå meg rett. Som jeg sa, ikke alle holder igjen i et forhold fordi de faktisk vil ut av det, eller fordi de bør komme seg ut av det. Noen holder også igjen fordi de har “commitment issues”. Som ikke er en uvanlig greie, forresten. Poenget er likevel at jeg tror helhjertet på at det som skjer når man holder igjen – eller kall det “stritter imot” – er at det kan føre til det vi kaller vestibulitt. Man innser det kanskje ikke selv, men kroppen lyver ikke, og våre innerste følelser og tanker kommer plutselig ut på uventede måter. Og husk, vestibulitt er faktisk smerter som kommer av overspente bekkenmuskler, gjerne hånd i hånd med vaginisme som er nettopp det – vaginaen som trekker seg sammen.

Og jeg tror dette er en greie vi alle må tenke nøye over, og kanskje burde man gå til psykolog for å nøste litt i denne problematikken? For vestibulitt er 100 % en psykisk greie. Selv om det gjør fysisk vondt, hører vi også igjen og igjen om jenter som forteller  at det kan forsvinne like fort som det kom. Dét skjer ikke med sår og blåmerker …

Så. Jeg ville bare dele denne opplevelsen med dere – fordi for meg var den vanvittig øyeåpnende. Og det har fått meg til å tenke på at jeg må begynne å være mer tro mot meg selv. At det ikke nytter å undertrykke følelsene sine, vi må slippe dem ut og akseptere dem.

…

Men hva tror dere? Er det noe i det jeg sier?

Stor nedtur og stor opptur!

Hei. Jeg lever!

Grunnen til at jeg har vært så borte lenge er – som i de fleste tilfeller med denne typen blogger – at jeg følte at jeg hadde fått ut alt jeg trengte å få ut, og at jeg hadde blitt omtrent så bra som jeg kunne bli.

Siden sist gang har jeg stort sett vært mye bedre med tanke på vestibulitten. Og så har ting sakte men sikkert gått litt tilbake til slik det var før.. I det siste har jeg liksom gradvis blitt verre igjen. For hver gang var det litt vondere, svien satt litt lenger etterpå. Helt til jeg nådde den dagen hvor jeg hadde svie i over 24 timer etter sexen. Så dårlig har jeg ikke vært på lenge! Det er så jævlig frustrerende. Jeg hadde på det tidspunktet lenge tenkt at jeg blir nødt til å sette meg ned, lese litt blogger, og bare ta tak i ting litt igjen. Jeg har sluttet med alt, for å være helt ærlig. Og til tross for at jeg har tenkt lenge at jeg burde forsøke å vedlikeholde MEG SELV, så har jeg utsatt det. Største feilen, men også den som skjer oftest, er at man går inn i “denial” om vestibulitten. Og det har jeg gjort lenge, og ved mange tilfeller.

Så da jeg satt der, neste dag, og fortsatt hadde smerter… Hver tur på toalettet var fylt med brennende svie og skjærende grimaser. Det er da du vet at du er nødt til å gjøre noe. Så jeg satt meg ned med kjæresten min og fortalte ham om situasjonen, og at jeg ønsket vente litt med sex, ta ting litt steg for steg så jeg fikk kontroll på vestibulitten igjen. Det er alltid utrolig kjipt å ta den samtalen med kjæresten, for man føler alltid at man failer litt som kjæreste. Men det er helt feil å tenke, og jo tidligere man tar den samtalen, jo bedre.

Den kvelden dryppet jeg et shit ton Weleda-olje på underlivet og masserte det ømme området mens jeg prøvde å gjøre pusteøvelser for å avspenne bekkenmuskulaturen. Hvorfor sluttet jeg med Weleda-olje? Den oljen føles så utrolig deilig på huden og det føles som om man blir bedre av den allerede når man masserer den inn i huden!

Det går noen dager, og de konstante smertene forsvinner.

Credits: https://holivi.deviantart.com/

Men så kommer det jo selvfølgelig en dag, hvor jeg og kjæresten blir litt intime.. Og jeg bestemmer meg for at jeg vil prøve. Bare noen dager tidligere hadde jeg vært verre med vestibulitten enn på – tør jeg si flere år? Også har vi sex. Og jeg tar ting rolig, jeg styrer starten så det går sakte, jeg puster godt ut og spenner av i bekkenmuskulaturen.. Og det hele går helt smertefritt.

Så i løpet av samme uke har jeg både hatt den mest smertefulle sexen på lenge og den mest smertefrie sexen på lenge! What?!

Og jeg har tenkt og tenkt. Var det tilfeldig, var det noe vi gjorde? Hva var annerledes? Jeg begynner å innse at jeg vil aldri bli som de jentene på film og TV, som bare kan hoppe til sengs med en fyr fullstendig spontant, og bare “kjøre på” (HAH, ‘scuse my language).

Jeg vil alltid være avhengig av foreplay som sørger for at kroppen catcher opp med hodet med tanke på å VILLE ha sex.

Det er ikke “bare-bare”, å forstå at kroppen ikke alltid når de samme konklusjonene like raskt som hjernen. Du ser en digg fyr, du kliner med en digg fyr. Du vil ha sex. OK, fint. Det er hjernen din som tenker dette. Men kroppen trenger også å nå den konklusjonen. Den må varmes opp, den må gjøre seg klar, den må tennes. Og det skjer ikke på et blunk!

Jeg begynner å innse at alle de gangene det har svidd etter sex, er det fordi jeg lar hjernen få kontroll, den får spakene til å styre maskineriet, og den sier “LET’S GO!”. Men kroppen har ikke vært med på det. Og det er jeg nødt til å akseptere. Jeg er nødt til å bli flinkere til å lytte til min egen kropp. Og jeg vet ikke om dette er en regel som faktisk gjelder alle jenter, eller om det bare er oss vestibulittjenter, eller kun meg. Men jeg tror det er en god huskeregel å ta med seg, oppi alle de forskjellige tingene vi med vestibulitt prøver for å bli bedre. Så det var bare det jeg ville dele med dere. ❤

PS: MEGASTOR SHOUTOUT TIL KAROLINE SOM VAR MED PÅ “HVA FEILER DET DEG?” PÅ NRK!!! SJEKK UT EPISODEN OG BLOGGEN! ❤

Vestibulitt på Facebook!

Hei alle sammen,

Det er blitt opprettet en gruppe på Facebook som heter “Kroniske underlivssmerter Norge” – hvor dere kan samles og snakke sammen med likesinnede og dele tips 🙂

Ha en fin dag!

Vestibulitt på TV!

http://www.tv2.no/v/1188557/

Må også skryte av Karoline som er kjempeflink i intervjuet! You go, girl!

Vestibulitt og fødsel

Når jeg er fraværende, er det godt å ha lesere som stiller opp med interessant lesestoff! Én leser som har vært med meg lenge, har nettopp gått igjennom opplevelsen av å ha vestibulitt, bli gravid, føde, og ha sex etter det hele!

Her er hennes historie:

Jeg har nå blitt mamma til verdens fineste gutt, og siden jeg tidligere, under andre innlegg her inne, har delt så mye av mine erfaringer, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om vestibulitt etter fødsel. Jeg går ut fra at de fleste sikkert har lest dette med at «mange blir friske etter vaginal fødsel». Det er i dag nøyaktig 13 uker siden jeg fødte, altså er disse magiske tre første månedene et tilbakelagt kapittel. Det betyr at jeg liksom skal ha kommet meg til hektene igjen (både fysisk og psykisk) og rutinene med den lille er blitt fastere. Og slik er det også – deilig! Som om ikke det var nok, er det jo vår også! Livet smiler. Uansett, til poenget: Jeg vil påstå at jeg fysisk kom meg veldig raskt etter fødselen. Jeg tror det er flere faktorer som bidro til det. For det første er jeg relativt ung (25 år da jeg fødte), og jeg var heller ikke så aller verst trent. For det andre var det en uproblematisk fødsel, i den forstand at jeg fødte vaginalt uten særlige komplikasjoner. (Det tok bare fryyyktelig lang tid, hele 28 timer, men bare en halvtime etter fødselen var jeg på beina igjen og slukte tidenes kjøttkakemåltid.) Jeg fikk heller ingen skader nedentil. Jeg revna ikke en eneste millimeter! Var det takka være Weleda-olja som jeg har nevnt tidligere? Jordmor trodde kanskje det – hun spurte i hvert fall om jeg hadde smurt meg under svangerskapet og var selv overbevist om at det hadde hjulpet. Jeg ble imidlertid klippa bitte, bitte litt på venstre side av åpninga, nettopp for å unngå ukontrollert revning. Her ble det etterpå sydd pent sammen, tre-fire sting kanskje. Jeg var spent på hvordan dette ville heles, for venstresida var jo der jeg hadde mest vondt med vestibulitten. Man er relativt øm i ratata etter en slik strabasiøs øvelse som det er å føde, men ikke mange dagene etterpå følte jeg meg bedre. Jeg hadde ingen problemer med å sitte, eksempelvis, slik mange kan oppleve. Det var mest ømt der jeg hadde sydd. Jeg passa på å trene bekkenbunnen, knip-knip-knip mange ganger om dagen (hvilket jeg gjør ennå, dog ikke like ofte), og jeg vaska meg med Aco sin intimolje nedentil. Det ble stadig bedre!

Det anbefales å være avstående fra sex de seks første ukene etter vaginal fødsel (med mindre man bruker kondom) pga. faren for infeksjoner.

Sex var nok en av de tingene jeg var mest spent på: Ville det kjennes ut som før? Ville det føles trangt? Var jeg blitt slapp i strikken? Og hva med vestibulitten?

Selv om jeg savna å være nær kjæresten min på denne måten, var det uproblematisk for oss å vente seks uker. Til tross for at jeg var spent, var ikke sex det som sto i hodet mitt den første tida. Jeg hadde mer enn nok med å venne meg til situasjonen, få fart på melk og amming, og passe på å sove hver gang lille sov. Men vi var nøye på å kysse og klemme mye, og ikke minst kunne vi endelig ligge tett inntil om kvelden siden magen ikke lenger var i veien.
Da det hadde gått sju uker, ville vi prøve å ha sex. Vi skulle ta det rolig og jeg skulle prøve som best jeg kunne å slappe av. Jeg VAR SÅ nervøs! Men så gikk det så fint! Vi brukte glidemiddel og tok oss god tid. Jeg var mest redd for at det skulle gjøre vondt på venstre side der jeg hadde sydd. Men nei! Ikke i det hele tatt! Det føltes veldig trangt først (og det gjør det ennå sånn i begynnelsen), litt som å være jomfru på ny. Rart at en mannetiss skal få det til å kjennes trangt når man har pressa ut en hel kid! 😉 Uansett: På venstre side var det altså smertefritt under sex første gang etter fødselen, og slik er det fremdeles. Det er akkurat som om vevet har fornya seg, og sånn sett kan man si at vestibulitten har forsvunnet totalt – i hvert fall fra den sida. På høyre side kan det gjøre bitte litt vondt i begynnelsen nå også, men det går seg til når vi kommer i gang. Det er ikke vondt i det hele tatt når vi ikke har sex. Og det er heller ingen brennende følelse.

Kan man si at fødsel helbreder vestibulitt? Vel, jeg ville ikke blitt gravid med det formålet, hehe, og dessuten har jeg vært veldig bra i en lang periode før svangerskap og fødsel også, derfor kan jeg ikke svare på vegne av dem som lider alvorlig. Men jeg føler meg «fornya» nedentil, og det bare tre måneder etter fødsel. Det sies at man fysisk ikke er helt tilbake til normalen før tidligst etter seks måneder. Når alt dette er sagt, har jeg like stor tro på at man kan bli frisk uten å føde først. Jeg tror også at vestibulitt er noe man hele tida står i fare for å få igjen når man først har hatt det. Tilbakefall, altså. Men da er det desto viktigere at man alltid forsøker å huske at det alltid er mulig å bli helt bra igjen. Heia heia!

– T

Ny artikkel om vestibulitt!

NRK har skrevet om vestibulitt, og intervjuet en utrolig tøff jente! Les mer her:

https://www.nrk.no/livsstil/_-trodde-ikke-det-var-mulig-a-ha-sa-vondt-i-underlivet-1.13426074

I artikkelen kan du klikke deg videre på andre artikler om vestibulitt, og det ser ut som det er en reportasje helt i bunn av artikkelen. 🙂

Gammel artikkel om vestibulitt

 

Jeg vet ikke om dere har sett denne artikkelen (se link lenger ned), den er ganske gammel, men jeg kom over den nå. Her uttaler blant annet Jenny Toftner seg, som jeg har vært en tur hos selv. Det som er bra med denne artikkelen, er at den egentlig uttrykker akkurat det jeg tenker om vestibulitt, og beskriver en behandling som jeg føler har hjulpet for meg.

De snakker om forholdet til kjæresten, og hvordan jentene setter høye krav til seg selv om å være den perfekte kjæreste, og hvor vanskelig det kan være å si at man sliter med å gjennomføre sex.

De snakker om avspenning av bekkenmuskulaturen og bruk av Xylocain.

Og de sier at alle kan bli bra, men at det kan ta lang tid.

Ta en titt!

http://www.klikk.no/kvinneguiden/helse/article1515287.ece

Bort med tampongene

Hei alle

Først; En av leserne mine har opprettet sin egen blogg! 🙂

http://dernede.blogg.no/

Håper dere sjekker den ut 🙂

Nå … Som dere sikkert vet, går det veldig bra med meg om dagen. Gudameg, jeg priser meg lykkelig hver gang jeg har smertefri sex, og det har det vært mange tilfeller av over en lang periode nå! Noen ganger kan det komme litt sviing, men da har vi holdt på lenge, og jeg slår meg til ro med at en slik runde ville svi litt hos de fleste…. 😉 Det er mer en god ømhet enn vestibulitt “brenning”.

Jeg har tenkt mye på hva det var i prosessen min som plutselig gjorde meg bra.

Det har vært en så lang reise, og jeg har prøvd så mye forskjellig. Men nå har jeg altså hatt en lang, god periode, og vet dere hva jeg har gjort i den perioden? Ingenting. Er ikke det frustrerende?! Jeg bruker ikke Xylocain en gang, jeg gjør absolutt nada!

Jeg tror det startet for en god stund tilbake, da jeg var på bedringens vei, men plutselig følte at det gikk nedover igjen. Da dro jeg til Jenny Toftner på Storo Mensendieck, hun hadde jeg aldri vært hos før. Og hva sa hun? Jo hun friskmeldte meg. Jeg sleit med å skjønne det, men bestemte meg for å ta det til meg. Jeg sa til meg selv at jeg er frisk, og hvis det svir er det fordi typen min er stor eller vi holdt på lenge, og jeg må ikke bli så redd for at jeg har vestibulitt igjen eller at jeg er blitt dårlig igjen. Etter at jeg begynte å ha den innstillingen, begynte også sviingen å gå over fortere etter sexen. Jeg hang meg ikke så mye opp i den liksom.

Så begynte jeg å kjenne igjen i hvilke tilfeller det gjorde mindre vondt enn andre tilfeller. Det ble alltid fullstendig smertefritt når jeg var ordentlig tent. Kjæresten min hadde sørget for litt kos og kyssing for eksempel, før vi “gikk til verks” (hahaa..).

Men jeg har tenkt mer. Var det egentlig alt? Også kom jeg på en ting som jeg har glemt å si på denne bloggen, som jo er et grep jeg har tatt i lang tid nå. Jeg har fullstendig sluttet å bruke tamponger! Og det gir jo egentlig mening at tamponger ikke er noe for oss. Noen klarer jo ikke bruke tamponger i det hele tatt, fordi vaginismen deres er så ille. Men også for oss som får den inn, så kan det jo ikke være noe bra for oss?? Tampongen tørker jo fullstendig ut underlivet, og i tillegg er den ubehagelig å ha i, og presser litt på et område hvor vi allerede er ømfintlige. Jeg har faktisk alltid pleid å få en sånn tre-sekunders kvalmefølelse hver gang jeg putter den inn.

Så ja. Jeg har sluttet med tamponger. Heldigvis for meg så blør jeg ikke så altfor mye. Jeg sørger også for å gå på do ekstra ofte når jeg har mensen. Ja, jeg har flekket til et par-tre-fire-fem (alle) truser, men det er en lav pris. Det meste går bort i vask, haha. 😉

IKKE SOPPKUR UTEN TEST

Jeg er bare nødt til å si dette i et eget innlegg.

Hvis du fant denne bloggen fordi du lurer på om du har vestibulitt, og du i fremtiden skal til legen for å sjekke deg, så står du i fare for å få høre at du har underlivssopp, og ikke vestibulitt. Nå kan det godt være sant! Men mitt råd er: IKKE godta å starte på en soppkur uten positiv test på sopp! Jenter med vestibulitt har en tendens til å bli verre av soppkur, så når de er feildiagnosert kan dette bli katastrofalt.

Still krav til legene deres!