Vestibulitt og fødsel

Når jeg er fraværende, er det godt å ha lesere som stiller opp med interessant lesestoff! Én leser som har vært med meg lenge, har nettopp gått igjennom opplevelsen av å ha vestibulitt, bli gravid, føde, og ha sex etter det hele!

Her er hennes historie:

cute-baby-bird-running-sand

Jeg har nå blitt mamma til verdens fineste gutt, og siden jeg tidligere, under andre innlegg her inne, har delt så mye av mine erfaringer, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om vestibulitt etter fødsel. Jeg går ut fra at de fleste sikkert har lest dette med at «mange blir friske etter vaginal fødsel». Det er i dag nøyaktig 13 uker siden jeg fødte, altså er disse magiske tre første månedene et tilbakelagt kapittel. Det betyr at jeg liksom skal ha kommet meg til hektene igjen (både fysisk og psykisk) og rutinene med den lille er blitt fastere. Og slik er det også – deilig! Som om ikke det var nok, er det jo vår også! Livet smiler. Uansett, til poenget: Jeg vil påstå at jeg fysisk kom meg veldig raskt etter fødselen. Jeg tror det er flere faktorer som bidro til det. For det første er jeg relativt ung (25 år da jeg fødte), og jeg var heller ikke så aller verst trent. For det andre var det en uproblematisk fødsel, i den forstand at jeg fødte vaginalt uten særlige komplikasjoner. (Det tok bare fryyyktelig lang tid, hele 28 timer, men bare en halvtime etter fødselen var jeg på beina igjen og slukte tidenes kjøttkakemåltid.) Jeg fikk heller ingen skader nedentil. Jeg revna ikke en eneste millimeter! Var det takka være Weleda-olja som jeg har nevnt tidligere? Jordmor trodde kanskje det – hun spurte i hvert fall om jeg hadde smurt meg under svangerskapet og var selv overbevist om at det hadde hjulpet. Jeg ble imidlertid klippa bitte, bitte litt på venstre side av åpninga, nettopp for å unngå ukontrollert revning. Her ble det etterpå sydd pent sammen, tre-fire sting kanskje. Jeg var spent på hvordan dette ville heles, for venstresida var jo der jeg hadde mest vondt med vestibulitten. Man er relativt øm i ratata etter en slik strabasiøs øvelse som det er å føde, men ikke mange dagene etterpå følte jeg meg bedre. Jeg hadde ingen problemer med å sitte, eksempelvis, slik mange kan oppleve. Det var mest ømt der jeg hadde sydd. Jeg passa på å trene bekkenbunnen, knip-knip-knip mange ganger om dagen (hvilket jeg gjør ennå, dog ikke like ofte), og jeg vaska meg med Aco sin intimolje nedentil. Det ble stadig bedre!

Det anbefales å være avstående fra sex de seks første ukene etter vaginal fødsel (med mindre man bruker kondom) pga. faren for infeksjoner.

Sex var nok en av de tingene jeg var mest spent på: Ville det kjennes ut som før? Ville det føles trangt? Var jeg blitt slapp i strikken? Og hva med vestibulitten?

Selv om jeg savna å være nær kjæresten min på denne måten, var det uproblematisk for oss å vente seks uker. Til tross for at jeg var spent, var ikke sex det som sto i hodet mitt den første tida. Jeg hadde mer enn nok med å venne meg til situasjonen, få fart på melk og amming, og passe på å sove hver gang lille sov. Men vi var nøye på å kysse og klemme mye, og ikke minst kunne vi endelig ligge tett inntil om kvelden siden magen ikke lenger var i veien.
Da det hadde gått sju uker, ville vi prøve å ha sex. Vi skulle ta det rolig og jeg skulle prøve som best jeg kunne å slappe av. Jeg VAR SÅ nervøs! Men så gikk det så fint! Vi brukte glidemiddel og tok oss god tid. Jeg var mest redd for at det skulle gjøre vondt på venstre side der jeg hadde sydd. Men nei! Ikke i det hele tatt! Det føltes veldig trangt først (og det gjør det ennå sånn i begynnelsen), litt som å være jomfru på ny. Rart at en mannetiss skal få det til å kjennes trangt når man har pressa ut en hel kid! 😉 Uansett: På venstre side var det altså smertefritt under sex første gang etter fødselen, og slik er det fremdeles. Det er akkurat som om vevet har fornya seg, og sånn sett kan man si at vestibulitten har forsvunnet totalt – i hvert fall fra den sida. På høyre side kan det gjøre bitte litt vondt i begynnelsen nå også, men det går seg til når vi kommer i gang. Det er ikke vondt i det hele tatt når vi ikke har sex. Og det er heller ingen brennende følelse.

Kan man si at fødsel helbreder vestibulitt? Vel, jeg ville ikke blitt gravid med det formålet, hehe, og dessuten har jeg vært veldig bra i en lang periode før svangerskap og fødsel også, derfor kan jeg ikke svare på vegne av dem som lider alvorlig. Men jeg føler meg «fornya» nedentil, og det bare tre måneder etter fødsel. Det sies at man fysisk ikke er helt tilbake til normalen før tidligst etter seks måneder. Når alt dette er sagt, har jeg like stor tro på at man kan bli frisk uten å føde først. Jeg tror også at vestibulitt er noe man hele tida står i fare for å få igjen når man først har hatt det. Tilbakefall, altså. Men da er det desto viktigere at man alltid forsøker å huske at det alltid er mulig å bli helt bra igjen. Heia heia!

– T

Advertisements

Bort med tampongene

Hei alle

Først; En av leserne mine har opprettet sin egen blogg! 🙂

http://dernede.blogg.no/

Håper dere sjekker den ut 🙂

Nå … Som dere sikkert vet, går det veldig bra med meg om dagen. Gudameg, jeg priser meg lykkelig hver gang jeg har smertefri sex, og det har det vært mange tilfeller av over en lang periode nå! Noen ganger kan det komme litt sviing, men da har vi holdt på lenge, og jeg slår meg til ro med at en slik runde ville svi litt hos de fleste…. 😉 Det er mer en god ømhet enn vestibulitt “brenning”.

Jeg har tenkt mye på hva det var i prosessen min som plutselig gjorde meg bra.

Det har vært en så lang reise, og jeg har prøvd så mye forskjellig. Men nå har jeg altså hatt en lang, god periode, og vet dere hva jeg har gjort i den perioden? Ingenting. Er ikke det frustrerende?! Jeg bruker ikke Xylocain en gang, jeg gjør absolutt nada!

Jeg tror det startet for en god stund tilbake, da jeg var på bedringens vei, men plutselig følte at det gikk nedover igjen. Da dro jeg til Jenny Toftner på Storo Mensendieck, hun hadde jeg aldri vært hos før. Og hva sa hun? Jo hun friskmeldte meg. Jeg sleit med å skjønne det, men bestemte meg for å ta det til meg. Jeg sa til meg selv at jeg er frisk, og hvis det svir er det fordi typen min er stor eller vi holdt på lenge, og jeg må ikke bli så redd for at jeg har vestibulitt igjen eller at jeg er blitt dårlig igjen. Etter at jeg begynte å ha den innstillingen, begynte også sviingen å gå over fortere etter sexen. Jeg hang meg ikke så mye opp i den liksom.

Så begynte jeg å kjenne igjen i hvilke tilfeller det gjorde mindre vondt enn andre tilfeller. Det ble alltid fullstendig smertefritt når jeg var ordentlig tent. Kjæresten min hadde sørget for litt kos og kyssing for eksempel, før vi “gikk til verks” (hahaa..).

Tampong1_0.png

Men jeg har tenkt mer. Var det egentlig alt? Også kom jeg på en ting som jeg har glemt å si på denne bloggen, som jo er et grep jeg har tatt i lang tid nå. Jeg har fullstendig sluttet å bruke tamponger! Og det gir jo egentlig mening at tamponger ikke er noe for oss. Noen klarer jo ikke bruke tamponger i det hele tatt, fordi vaginismen deres er så ille. Men også for oss som får den inn, så kan det jo ikke være noe bra for oss?? Tampongen tørker jo fullstendig ut underlivet, og i tillegg er den ubehagelig å ha i, og presser litt på et område hvor vi allerede er ømfintlige. Jeg har faktisk alltid pleid å få en sånn tre-sekunders kvalmefølelse hver gang jeg putter den inn.

Så ja. Jeg har sluttet med tamponger. Heldigvis for meg så blør jeg ikke så altfor mye. Jeg sørger også for å gå på do ekstra ofte når jeg har mensen. Ja, jeg har flekket til et par-tre-fire-fem (alle) truser, men det er en lav pris. Det meste går bort i vask, haha. 😉

IKKE SOPPKUR UTEN TEST

Jeg er bare nødt til å si dette i et eget innlegg.

Hvis du fant denne bloggen fordi du lurer på om du har vestibulitt, og du i fremtiden skal til legen for å sjekke deg, så står du i fare for å få høre at du har underlivssopp, og ikke vestibulitt. Nå kan det godt være sant! Men mitt råd er: IKKE godta å starte på en soppkur uten positiv test på sopp! Jenter med vestibulitt har en tendens til å bli verre av soppkur, så når de er feildiagnosert kan dette bli katastrofalt.

Still krav til legene deres!

Reisen mot helbredelse

Hei alle sammen,

Jeg har ikke skrevet på en stund, men jeg har verken glemt dere eller vestibulitten. I dag ønsker jeg litt å skrive om min nåværende situasjon, og min opplevelse av reisen mot helbredelse.

Jeg har en god stund nå følt meg tilnærmet frisk. Det vil si, nei, jeg føler aldri at vestibulitten er helt borte. Av og til kommer den og går i styrke, men i det siste har jeg hatt en betraktelig overvekt av svak styrke, nesten ikke-eksisterende. Jeg har også gjort meg et par erfaringer. Det ene, som kom litt overraskende på meg, er at det gjør ikke noe særlig vondt å bruke Xylocain 5 % lenger. Denne kremen kommer i 2 % og 5 %. De fleste jenter med vestibulitt synes ofte det er ille nok å påføre den i 2 %. Jeg har alltid brukt 5 %, men hver gang jeg påfører den brenner det nedentil – riktig nok bare en liten stund. Helt til nå i det siste. Jeg kjenner det knapt i underlivet når jeg smører meg. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg ble fortalt for lenge, lenge siden. Jeg fikk høre at legene først ikke trodde det skulle gjøre vondt for oss å påføre Xylocain, men senere lærte de at for jenter med vestibulitt gjør det faktisk vondt, men ikke for alle andre! Konklusjonen kan jo da fort trekkes mot at jeg faktisk holder på å bli helt kvitt dette?

butterflies-flying_23-2147513344

En annen erfaring jeg har gjort meg, er at jo mer tent jeg er, jo mindre vondt gjør sexen. For vi har jo et helt spekter når det kommer til dette med å være tent – i alle fall etter min erfaring. Noen ganger tenker jeg bare at jeg og kjæresten burde ha sex fordi det er lenge siden. Andre ganger tenker jeg at jeg har lyst på sex. Men er egentlig kroppen helt med? Det aller beste er hvis jeg og kjæresten klarer å bygge opp en tenning før vi har sex, slik at hele kroppen min er fullstendig klar og forberedt til å ha sex. Det er i disse tilfellene at jeg finner den fullstendig smertefrie sexen! Så jeg vil anbefale alle å bli mer bevisst på akkurat dette, da jeg også tror dette har nær sammenheng med hvorfor vi har vestibulitt. Jeg tror også dette er årsaken til at mange vestibulittjenter opplever forbedring når de får ny kjæreste. Tenningen er så mye større.

Av og til overtaler vi kanskje oss selv til at vi “burde” eller “har lyst” til å ha sex, men vi er ikke egentlig kåte. En annen ting å være bevisst på er at dersom du faktisk har sex uten å være så tent, og det viste seg at det skulle gjøre litt vondt, ja, så er ikke det verdens undergang! Etter min erfaring er vestibulitten litt slik at den kan komme og gå like fort. Det vil si at sex kan være vondt én dag, og smertefri en annen, og tilbake til vondt igjen. Men bare dersom jeg ikke går ned i en depresjon bare fordi det var vondt sist. Hvis jeg ikke lar det gå til hodet på meg at det gjorde vondt, så kan jeg ha en smertefri opplevelse bare få dager senere!

Dette tar meg til min opplevelse av reisen mot helbredelse. For det er en merkelig reise. Du starter idet du får diagnosen. Du opplever en følelse av lettelse fordi du nå vet hva som feiler deg, og en følelse av forrvirring, for hva er løsningen?! Legene vet ikke, internettet har begrenset med informasjon, bloggene sier kanskje forskjellige ting, og hvor er de aktive bloggene med jenter du kan spørre til råds? Så starter du behandlingen – som jo kan være så mangt. Mange prøver soppkur, og opplever forverring. Noen prøver botox, uten hell. Du blir fortalt at du må “slappe av”, men du slapper da av?! Du blir frustrert. I hvilken grad skal man egentlig slappe av for å bli kvitt dette, må du sette hele livet ditt på pause?! Frustrasjon er en rød tråd gjennom det hele, egentlig. Og den hjelper ikke det grann. Det var det samme med meg. Jeg gikk rundt og følte at jeg måtte ta placebo, men samtidig vite at medisinen jeg tok var placebo, og allikevel håpe på en placebo-effekt. Med det mener jeg at jeg liksom skulle ha sex, men ikke forvente den smerten som jeg jo hadde så lang erfaring med. Bare slappe av og tenke at det kommer til å bli deilig, og ikke vondt. Hvordan gjør man det, når man kun har erfaring med det ene?!

Du blir oppgitt. Du ser ikke lyset i enden av tunnellen. Kanskje stopper du med all behandling, går inn i en periode av “denial”. Det har jeg også gjort et par ganger. Jeg har stoppet å skrive på bloggen, jeg har hatt smertefull sex og fortalt kjæresten min at det gikk helt fint. Jeg orket ikke å tenke på det mer. Helt til du finner motivasjonen igjen, og på ny prøver behandling. Jeg valgte fysioterapi. Og helt uten medisiner og kremer og botox, følte jeg brått forbedring. Bare gjennom muskelavslapping flere ganger i uka. Siden da har det gått både opp og ned, i store topper og dype daler. Men det viktigste var å oppleve beviset på at man kan bli bedre. Den følelsen gjelder det å klamre seg til. Og hver gang jeg føler forbedring blir jeg litt overrasket. Og jeg prøver ofte å tenke på; “Hva er det jeg gjorde riktig”? Jeg vet at fysioterapien hjalp meg mye. Men det er samtidig lenge siden jeg har drevet med fysioterapi nå. Nå gjør jeg ingenting annet enn å sporadisk smøre meg med Xylocain.

Det jeg kan si, er at jeg har et mye mer avslappet forhold til det hele nå. Det er så rart, hvordan legene ber deg om å slappe av, og du skjønner ikke hvordan du skal gjøre det riktig før du bare … gjør det. Og først da gir det mening. Vestibulitten er ikke lenger kilde for fortvilelse for min del. Gjør det litt vondt, så godtar jeg det, smører meg litt ekstra med Xylocain de neste dagene, og går videre med livet mitt. Hver gang jeg har sex, går jeg inn i det med en innstilling om at jeg har lyst til å ha sex, og ikke en frykt for at det skal gjøre vondt. Et “hot” (pun intended) tips er å utforske seksuelle lyster – kanskje til og med fetisjer? Gjør noe som tenner deg! Ta del i sex-akten, ikke bare “la” noen ha sex med deg! Jo mer trygg du blir på sexen, jo mer den tenner deg, jo mer vil du ha lyst på den og jo mer avslappet vil du bli i situasjonen. Det er i alle fall min erfaring.

Jeg håper jeg kan hjelpe noen der ute, og jeg håper dere kommer til meg dersom dere har spørsmål eller bare vil snakke med noen.

Jeg er her.

Det psykiske aspektet ved vestibulitt – Vestibulitthelvete.WordPress

url

Jeg vil veldig gjerne at dere skal lese dette innlegget;

https://vestibulitthelvete.wordpress.com/2015/05/07/det-psykiske-aspektet-ved-vestibulitt/

“K” skriver litt om det psykologiske aspektet ved vestibulitt og hva hun har lært av å gå til psykolog. Dette er noe jeg også har tenkt mye på, men dessverre har jeg enda ikke gått til psykolog selv, og kan ikke bidra med det perspektivet. “K” var derfor så snill å la meg dele linken til innlegget hennes her, og jeg anbefaler alle å lese det 🙂

Et viktig tema hun tar opp er dette med å kun ha sex når kroppen din virkelig vil det. Det er veldig interessant, når man først begynner å tenke på forskjellen på å ville i hodet og ville i kroppen. Tenker du deg om, så vet du forskjellen.

Slenger ved sitatet som har ligget i bakhodet mitt helt siden jeg leste innlegget:

det er mye bedre å ha smertefri sex en gang i måneden, hvis det bare er så ofte kroppen er med, enn å ha sex fler ganger i uken når det gjør vondt.

Imma be famous

Hei jenter, hvordan går det med dere?

Om dagen kjører jeg et “Xylocain og Weledaolje”-program. Hver morgen og kveld smører jeg meg med litt Xylocain 5 %, så masserer jeg med weledaoljen. Jeg ELSKER denne oljen! Med en gang jeg masserer med denne kjenner jeg at det nummer litt i underlivet, sviingen fra Xylocainen går bort og jeg føler jeg blir mer … robust, hvis det gir mening?

Med dette programmet har jeg fortsatt rimelig smertefri sex! 🙂 Sist var det litt sviing etterpå, men ingenting under akten, og i tillegg til mangel på sviing fikk jeg opplevelsen av deilige følelser – endelig. Stillinger som skal presse mot G-punktet – som tidligere KUN har føltes ubehagelig, var nå skikkelig, skikkelig deilig.

Hah, hvem hadde trodd at penetrerende sex kunne være digg?! Not me!

MjAxMi00OTcxMWFhMWZjNmZiMTFj

Så videre til en annen oppdatering.

Her om dagen ble jeg kontaktet av et radioprogram, som fant bloggen min og vil snakke om vestibulitt på lufta. Jeg måtte ta meg noen dager til å tenke på det – jeg mener, dette er en ganske privat greie? Det er én ting å skrive en anonym blogg om det, og en noe annen å snakke om det på radio, hvor folk kan kjenne meg igjen.

Samtidig har jeg jo lyst til å bidra til å hjelpe jenter i samme situasjon, og skape mer bevissthet rundt tilstanden. Aller mest for at leger skal ta det seriøst, og eventuelt starte mer forskning rundt vestibulitt. Så da kan jeg jo ikke si nei?

Dessuten har jeg allerede bidratt på andre måter. Jeg har en blogg, jeg har blitt intervjuet av studenter som skriver bacheloroppgaver og av fysioterapeuter som forsker på vestibulitt. Mine sitater kan komme til å bli brukt i lærerbøker, til og med. Jeg føler dette er et logisk neste steg i mitt “redd verden fra vestibulitt”-prosjekt haha 😀

Hva synes dere? Skal jeg si ja?

PS: I tilfelle er dere de ENESTE jeg kommer til å dele tidspunktet for radioprogrammet med! 😉