Har jeg noen lesere igjen der ute?
Jeg må uansett skrive i dag, både for gamle og nye sjeler, og ikke minst for meg selv.
Jeg har ikke hatt behov for å skrive på en lang stund, fordi det har ikke vært noe nytt å fortelle. Ting går opp og ned, men skal vi være ærlige med hverandre har nok ting det siste året blitt gradvis verre også. Du vet når du plutselig er tilbake til å sitte på do og skjære grimaser når du tisser etter sex, fordi det svir sånn? (>.<)
En liten notis: hvis du synes jeg rabler for mye, les likevel konklusjonen min nederst!
Så skjedde det en massiv forandring i livet mitt i sommer. Det ble slutt mellom meg og kjæresten min. Vi hadde vært sammen i 8 år, og bare for å ta det helt kjapt; ja, jeg gikk, og går fortsatt gjennom en massiv hjertesorg …
Men la oss holde oss til poenget, oss vestibulittsøstre imellom. Og la oss starte ved begynnelsen av den realisasjonen jeg nylig har fått.
I løpet av mine mange år med vestibulitt, har jeg snakket med mange leger, og mange vestibulittsøstre (jeg fant på dette begrepet nå, men kjenner jeg liker det). Fastlegen min fortalte meg en gang at han hadde hatt en kvinnelig pasient som slet veldig med kraftige magesmerter, og hun klarte ikke å finne ut hva det skyldtes. Under en legetime begynte de to å prate, blant annet om hva som skjedde i livet hennes for tiden. Det kom etter hvert frem at hun var i et forhold hun ikke ønsket å være i, og at stresset ved det hele hadde manifistert seg som magesmerter. Jeg vred om moralen i denne historien til å handle om foreldrene mine, at foreldrene mine aldri egentlig hadde akseptert kjæresten min og at det førte til at jeg kjente på en slags skam, flink pike som jeg er, når jeg var med kjæresten min. Og at det kanskje var med på å skape vestibulitten. Men at jeg ikke ville være i forholdet var da fullstendig uakseptabelt?! Helt på jordet.
Temaet kom opp et par ganger til. En gang hos en fysioterapeut og en gang fra en leser av denne bloggen! Leseren fortalte også at hun aldri har kjent noe til vestibulitten etter at det ble slutt mellom henne og typen hennes, og hun fant seg en ny fyr som hun var stormende forelsket i. Jeg avføyde disse historiene raskt og har aldri tenkt noe særlig på dem. Inntil nå, når det faktisk ble slutt mellom meg og kjæresten min.
Jeg tillot meg å fundere på om det kunne ha noen sammenheng mellom vestibulitten, og det at man kanskje ikke har lyst til å være sammen med kjæresten sin. Om det kanskje vil forsvinne helt med en annen. Men det var vanskelig å vite, for jeg var ikke akkurat klar til å finne ut av det.
Men så gjorde jeg som jeg antar så mange jenter har gjort før meg. Jeg klarte ikke å gi helt slipp på ham, og han klarte ikke å gi helt slipp på meg etter vi slo opp. Så vi tilbragte en del tid sammen i tiden etterpå, og naturligvis endte vi opp med å ha sex. Og umiddelbart – fra første stund – var det helt, fullstendig smertefritt. Jeg skjønte ingenting. Vi gjorde det igjen, denne gangen litt røffere, og jeg var helt sikker på at denne gangen vil det svi, dette blir du hvertfall øm av etterpå! Men nei. Ingenting. Det var helt borte.
Og jeg har tenkt og tenkt. Og jeg skal sørge for å formulere meg riktig og presist her – så bear with me!
Jeg tror vestibulitten er manifestasjon av at du – og kroppen din – holder litt tilbake. Det kan være to grunner til dette. Enten holder du tilbake fordi du har en grunn til det, eller så holder du tilbake fordi du er slik av natur. Så misforstå meg rett – jeg sier ikke at vestibulitt nødvendigvis betyr at du må slå opp med kjæresten din! Men noe får deg til å holde tilbake … “Holde tilbake hva” lurer du kanskje på? Vel. Kjærlighet, I guess? Muren er ikke helt nede, liksom. Du har tanker som ikke tillater deg å være 100 % til stede, 100 % der for ham.
Det letteste er selvfølgelig å bruke meg selv som eksempel. Jeg hadde som sagt en kjæreste over 8 år. Jeg var er ekstremt glad i ham. Vi var bestevenner og hadde det ofte veldig gøy sammen. Men noen ting var også veldig annerledes enn hvordan jeg ønsket å ha det i et forhold. Det var fundamentelle ting – om hvordan han fungerte – som hadde en tendens til å såre meg og skuffe meg … Jeg skulle ofte ønske ting var annerledes. Jeg følte egentlig ikke at jeg fikk nok, men at jeg såret ham ved å be om så mye, så jeg forsøkte heller å justere ned mine egne forventninger. Flere ganger tenkte jeg såvidt det var at jeg ville ut av det hele. Men jeg kastet raskt tanken fra meg, da jeg kjente panikken stige av tanken om å være uten ham. Også det var utenkelig. Så jeg ble i forholdet, i år etter år. Og forsøkte å få det til å høres bedre ut enn hva det egentlig var. Og ikke før det var helt over kunne jeg innrømme for meg selv at ting virkelig ikke hadde vært slik jeg ønsket, og at det var okei å ønske noe mer, og noe annet.
Konklusjonen:
Så til poenget. I alle de årene hadde jeg egentlig aldri ærlig innrømmet for meg selv at jeg faktisk ville ut av forholdet. Men kroppen lar deg ikke slippe unna med sånt. Kroppen sier ifra. Og i mitt tilfelle sa kroppen ifra med vestibulitt. Når forholdet var slutt – og vi kunne ha sex uten at det betydde at vi skulle være sammen for resten av livet – ga kroppen fullstendig slipp. Og vestibulitten var borte som om den aldri hadde vært der før. Det var egentlig da jeg visste at jeg hadde gjort det rette.
Men nå må dere misforstå meg rett. Som jeg sa, ikke alle holder igjen i et forhold fordi de faktisk vil ut av det, eller fordi de bør komme seg ut av det. Noen holder også igjen fordi de har “commitment issues”. Som ikke er en uvanlig greie, forresten. Poenget er likevel at jeg tror helhjertet på at det som skjer når man holder igjen – eller kall det “stritter imot” – er at det kan føre til det vi kaller vestibulitt. Man innser det kanskje ikke selv, men kroppen lyver ikke, og våre innerste følelser og tanker kommer plutselig ut på uventede måter. Og husk, vestibulitt er faktisk smerter som kommer av overspente bekkenmuskler, gjerne hånd i hånd med vaginisme som er nettopp det – vaginaen som trekker seg sammen.
Og jeg tror dette er en greie vi alle må tenke nøye over, og kanskje burde man gå til psykolog for å nøste litt i denne problematikken? For vestibulitt er 100 % en psykisk greie. Selv om det gjør fysisk vondt, hører vi også igjen og igjen om jenter som forteller at det kan forsvinne like fort som det kom. Dét skjer ikke med sår og blåmerker …
Så. Jeg ville bare dele denne opplevelsen med dere – fordi for meg var den vanvittig øyeåpnende. Og det har fått meg til å tenke på at jeg må begynne å være mer tro mot meg selv. At det ikke nytter å undertrykke følelsene sine, vi må slippe dem ut og akseptere dem.
…
Men hva tror dere? Er det noe i det jeg sier?
