Vestibulitt og fødsel

Når jeg er fraværende, er det godt å ha lesere som stiller opp med interessant lesestoff! Én leser som har vært med meg lenge, har nettopp gått igjennom opplevelsen av å ha vestibulitt, bli gravid, føde, og ha sex etter det hele!

Her er hennes historie:

cute-baby-bird-running-sand

Jeg har nå blitt mamma til verdens fineste gutt, og siden jeg tidligere, under andre innlegg her inne, har delt så mye av mine erfaringer, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om vestibulitt etter fødsel. Jeg går ut fra at de fleste sikkert har lest dette med at «mange blir friske etter vaginal fødsel». Det er i dag nøyaktig 13 uker siden jeg fødte, altså er disse magiske tre første månedene et tilbakelagt kapittel. Det betyr at jeg liksom skal ha kommet meg til hektene igjen (både fysisk og psykisk) og rutinene med den lille er blitt fastere. Og slik er det også – deilig! Som om ikke det var nok, er det jo vår også! Livet smiler. Uansett, til poenget: Jeg vil påstå at jeg fysisk kom meg veldig raskt etter fødselen. Jeg tror det er flere faktorer som bidro til det. For det første er jeg relativt ung (25 år da jeg fødte), og jeg var heller ikke så aller verst trent. For det andre var det en uproblematisk fødsel, i den forstand at jeg fødte vaginalt uten særlige komplikasjoner. (Det tok bare fryyyktelig lang tid, hele 28 timer, men bare en halvtime etter fødselen var jeg på beina igjen og slukte tidenes kjøttkakemåltid.) Jeg fikk heller ingen skader nedentil. Jeg revna ikke en eneste millimeter! Var det takka være Weleda-olja som jeg har nevnt tidligere? Jordmor trodde kanskje det – hun spurte i hvert fall om jeg hadde smurt meg under svangerskapet og var selv overbevist om at det hadde hjulpet. Jeg ble imidlertid klippa bitte, bitte litt på venstre side av åpninga, nettopp for å unngå ukontrollert revning. Her ble det etterpå sydd pent sammen, tre-fire sting kanskje. Jeg var spent på hvordan dette ville heles, for venstresida var jo der jeg hadde mest vondt med vestibulitten. Man er relativt øm i ratata etter en slik strabasiøs øvelse som det er å føde, men ikke mange dagene etterpå følte jeg meg bedre. Jeg hadde ingen problemer med å sitte, eksempelvis, slik mange kan oppleve. Det var mest ømt der jeg hadde sydd. Jeg passa på å trene bekkenbunnen, knip-knip-knip mange ganger om dagen (hvilket jeg gjør ennå, dog ikke like ofte), og jeg vaska meg med Aco sin intimolje nedentil. Det ble stadig bedre!

Det anbefales å være avstående fra sex de seks første ukene etter vaginal fødsel (med mindre man bruker kondom) pga. faren for infeksjoner.

Sex var nok en av de tingene jeg var mest spent på: Ville det kjennes ut som før? Ville det føles trangt? Var jeg blitt slapp i strikken? Og hva med vestibulitten?

Selv om jeg savna å være nær kjæresten min på denne måten, var det uproblematisk for oss å vente seks uker. Til tross for at jeg var spent, var ikke sex det som sto i hodet mitt den første tida. Jeg hadde mer enn nok med å venne meg til situasjonen, få fart på melk og amming, og passe på å sove hver gang lille sov. Men vi var nøye på å kysse og klemme mye, og ikke minst kunne vi endelig ligge tett inntil om kvelden siden magen ikke lenger var i veien.
Da det hadde gått sju uker, ville vi prøve å ha sex. Vi skulle ta det rolig og jeg skulle prøve som best jeg kunne å slappe av. Jeg VAR SÅ nervøs! Men så gikk det så fint! Vi brukte glidemiddel og tok oss god tid. Jeg var mest redd for at det skulle gjøre vondt på venstre side der jeg hadde sydd. Men nei! Ikke i det hele tatt! Det føltes veldig trangt først (og det gjør det ennå sånn i begynnelsen), litt som å være jomfru på ny. Rart at en mannetiss skal få det til å kjennes trangt når man har pressa ut en hel kid! 😉 Uansett: På venstre side var det altså smertefritt under sex første gang etter fødselen, og slik er det fremdeles. Det er akkurat som om vevet har fornya seg, og sånn sett kan man si at vestibulitten har forsvunnet totalt – i hvert fall fra den sida. På høyre side kan det gjøre bitte litt vondt i begynnelsen nå også, men det går seg til når vi kommer i gang. Det er ikke vondt i det hele tatt når vi ikke har sex. Og det er heller ingen brennende følelse.

Kan man si at fødsel helbreder vestibulitt? Vel, jeg ville ikke blitt gravid med det formålet, hehe, og dessuten har jeg vært veldig bra i en lang periode før svangerskap og fødsel også, derfor kan jeg ikke svare på vegne av dem som lider alvorlig. Men jeg føler meg «fornya» nedentil, og det bare tre måneder etter fødsel. Det sies at man fysisk ikke er helt tilbake til normalen før tidligst etter seks måneder. Når alt dette er sagt, har jeg like stor tro på at man kan bli frisk uten å føde først. Jeg tror også at vestibulitt er noe man hele tida står i fare for å få igjen når man først har hatt det. Tilbakefall, altså. Men da er det desto viktigere at man alltid forsøker å huske at det alltid er mulig å bli helt bra igjen. Heia heia!

– T

Reisen mot helbredelse

Hei alle sammen,

Jeg har ikke skrevet på en stund, men jeg har verken glemt dere eller vestibulitten. I dag ønsker jeg litt å skrive om min nåværende situasjon, og min opplevelse av reisen mot helbredelse.

Jeg har en god stund nå følt meg tilnærmet frisk. Det vil si, nei, jeg føler aldri at vestibulitten er helt borte. Av og til kommer den og går i styrke, men i det siste har jeg hatt en betraktelig overvekt av svak styrke, nesten ikke-eksisterende. Jeg har også gjort meg et par erfaringer. Det ene, som kom litt overraskende på meg, er at det gjør ikke noe særlig vondt å bruke Xylocain 5 % lenger. Denne kremen kommer i 2 % og 5 %. De fleste jenter med vestibulitt synes ofte det er ille nok å påføre den i 2 %. Jeg har alltid brukt 5 %, men hver gang jeg påfører den brenner det nedentil – riktig nok bare en liten stund. Helt til nå i det siste. Jeg kjenner det knapt i underlivet når jeg smører meg. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg ble fortalt for lenge, lenge siden. Jeg fikk høre at legene først ikke trodde det skulle gjøre vondt for oss å påføre Xylocain, men senere lærte de at for jenter med vestibulitt gjør det faktisk vondt, men ikke for alle andre! Konklusjonen kan jo da fort trekkes mot at jeg faktisk holder på å bli helt kvitt dette?

butterflies-flying_23-2147513344

En annen erfaring jeg har gjort meg, er at jo mer tent jeg er, jo mindre vondt gjør sexen. For vi har jo et helt spekter når det kommer til dette med å være tent – i alle fall etter min erfaring. Noen ganger tenker jeg bare at jeg og kjæresten burde ha sex fordi det er lenge siden. Andre ganger tenker jeg at jeg har lyst på sex. Men er egentlig kroppen helt med? Det aller beste er hvis jeg og kjæresten klarer å bygge opp en tenning før vi har sex, slik at hele kroppen min er fullstendig klar og forberedt til å ha sex. Det er i disse tilfellene at jeg finner den fullstendig smertefrie sexen! Så jeg vil anbefale alle å bli mer bevisst på akkurat dette, da jeg også tror dette har nær sammenheng med hvorfor vi har vestibulitt. Jeg tror også dette er årsaken til at mange vestibulittjenter opplever forbedring når de får ny kjæreste. Tenningen er så mye større.

Av og til overtaler vi kanskje oss selv til at vi “burde” eller “har lyst” til å ha sex, men vi er ikke egentlig kåte. En annen ting å være bevisst på er at dersom du faktisk har sex uten å være så tent, og det viste seg at det skulle gjøre litt vondt, ja, så er ikke det verdens undergang! Etter min erfaring er vestibulitten litt slik at den kan komme og gå like fort. Det vil si at sex kan være vondt én dag, og smertefri en annen, og tilbake til vondt igjen. Men bare dersom jeg ikke går ned i en depresjon bare fordi det var vondt sist. Hvis jeg ikke lar det gå til hodet på meg at det gjorde vondt, så kan jeg ha en smertefri opplevelse bare få dager senere!

Dette tar meg til min opplevelse av reisen mot helbredelse. For det er en merkelig reise. Du starter idet du får diagnosen. Du opplever en følelse av lettelse fordi du nå vet hva som feiler deg, og en følelse av forrvirring, for hva er løsningen?! Legene vet ikke, internettet har begrenset med informasjon, bloggene sier kanskje forskjellige ting, og hvor er de aktive bloggene med jenter du kan spørre til råds? Så starter du behandlingen – som jo kan være så mangt. Mange prøver soppkur, og opplever forverring. Noen prøver botox, uten hell. Du blir fortalt at du må “slappe av”, men du slapper da av?! Du blir frustrert. I hvilken grad skal man egentlig slappe av for å bli kvitt dette, må du sette hele livet ditt på pause?! Frustrasjon er en rød tråd gjennom det hele, egentlig. Og den hjelper ikke det grann. Det var det samme med meg. Jeg gikk rundt og følte at jeg måtte ta placebo, men samtidig vite at medisinen jeg tok var placebo, og allikevel håpe på en placebo-effekt. Med det mener jeg at jeg liksom skulle ha sex, men ikke forvente den smerten som jeg jo hadde så lang erfaring med. Bare slappe av og tenke at det kommer til å bli deilig, og ikke vondt. Hvordan gjør man det, når man kun har erfaring med det ene?!

Du blir oppgitt. Du ser ikke lyset i enden av tunnellen. Kanskje stopper du med all behandling, går inn i en periode av “denial”. Det har jeg også gjort et par ganger. Jeg har stoppet å skrive på bloggen, jeg har hatt smertefull sex og fortalt kjæresten min at det gikk helt fint. Jeg orket ikke å tenke på det mer. Helt til du finner motivasjonen igjen, og på ny prøver behandling. Jeg valgte fysioterapi. Og helt uten medisiner og kremer og botox, følte jeg brått forbedring. Bare gjennom muskelavslapping flere ganger i uka. Siden da har det gått både opp og ned, i store topper og dype daler. Men det viktigste var å oppleve beviset på at man kan bli bedre. Den følelsen gjelder det å klamre seg til. Og hver gang jeg føler forbedring blir jeg litt overrasket. Og jeg prøver ofte å tenke på; “Hva er det jeg gjorde riktig”? Jeg vet at fysioterapien hjalp meg mye. Men det er samtidig lenge siden jeg har drevet med fysioterapi nå. Nå gjør jeg ingenting annet enn å sporadisk smøre meg med Xylocain.

Det jeg kan si, er at jeg har et mye mer avslappet forhold til det hele nå. Det er så rart, hvordan legene ber deg om å slappe av, og du skjønner ikke hvordan du skal gjøre det riktig før du bare … gjør det. Og først da gir det mening. Vestibulitten er ikke lenger kilde for fortvilelse for min del. Gjør det litt vondt, så godtar jeg det, smører meg litt ekstra med Xylocain de neste dagene, og går videre med livet mitt. Hver gang jeg har sex, går jeg inn i det med en innstilling om at jeg har lyst til å ha sex, og ikke en frykt for at det skal gjøre vondt. Et “hot” (pun intended) tips er å utforske seksuelle lyster – kanskje til og med fetisjer? Gjør noe som tenner deg! Ta del i sex-akten, ikke bare “la” noen ha sex med deg! Jo mer trygg du blir på sexen, jo mer den tenner deg, jo mer vil du ha lyst på den og jo mer avslappet vil du bli i situasjonen. Det er i alle fall min erfaring.

Jeg håper jeg kan hjelpe noen der ute, og jeg håper dere kommer til meg dersom dere har spørsmål eller bare vil snakke med noen.

Jeg er her.

Det psykiske aspektet ved vestibulitt – Vestibulitthelvete.WordPress

url

Jeg vil veldig gjerne at dere skal lese dette innlegget;

https://vestibulitthelvete.wordpress.com/2015/05/07/det-psykiske-aspektet-ved-vestibulitt/

“K” skriver litt om det psykologiske aspektet ved vestibulitt og hva hun har lært av å gå til psykolog. Dette er noe jeg også har tenkt mye på, men dessverre har jeg enda ikke gått til psykolog selv, og kan ikke bidra med det perspektivet. “K” var derfor så snill å la meg dele linken til innlegget hennes her, og jeg anbefaler alle å lese det 🙂

Et viktig tema hun tar opp er dette med å kun ha sex når kroppen din virkelig vil det. Det er veldig interessant, når man først begynner å tenke på forskjellen på å ville i hodet og ville i kroppen. Tenker du deg om, så vet du forskjellen.

Slenger ved sitatet som har ligget i bakhodet mitt helt siden jeg leste innlegget:

det er mye bedre å ha smertefri sex en gang i måneden, hvis det bare er så ofte kroppen er med, enn å ha sex fler ganger i uken når det gjør vondt.

Imma be famous

Hei jenter, hvordan går det med dere?

Om dagen kjører jeg et “Xylocain og Weledaolje”-program. Hver morgen og kveld smører jeg meg med litt Xylocain 5 %, så masserer jeg med weledaoljen. Jeg ELSKER denne oljen! Med en gang jeg masserer med denne kjenner jeg at det nummer litt i underlivet, sviingen fra Xylocainen går bort og jeg føler jeg blir mer … robust, hvis det gir mening?

Med dette programmet har jeg fortsatt rimelig smertefri sex! 🙂 Sist var det litt sviing etterpå, men ingenting under akten, og i tillegg til mangel på sviing fikk jeg opplevelsen av deilige følelser – endelig. Stillinger som skal presse mot G-punktet – som tidligere KUN har føltes ubehagelig, var nå skikkelig, skikkelig deilig.

Hah, hvem hadde trodd at penetrerende sex kunne være digg?! Not me!

MjAxMi00OTcxMWFhMWZjNmZiMTFj

Så videre til en annen oppdatering.

Her om dagen ble jeg kontaktet av et radioprogram, som fant bloggen min og vil snakke om vestibulitt på lufta. Jeg måtte ta meg noen dager til å tenke på det – jeg mener, dette er en ganske privat greie? Det er én ting å skrive en anonym blogg om det, og en noe annen å snakke om det på radio, hvor folk kan kjenne meg igjen.

Samtidig har jeg jo lyst til å bidra til å hjelpe jenter i samme situasjon, og skape mer bevissthet rundt tilstanden. Aller mest for at leger skal ta det seriøst, og eventuelt starte mer forskning rundt vestibulitt. Så da kan jeg jo ikke si nei?

Dessuten har jeg allerede bidratt på andre måter. Jeg har en blogg, jeg har blitt intervjuet av studenter som skriver bacheloroppgaver og av fysioterapeuter som forsker på vestibulitt. Mine sitater kan komme til å bli brukt i lærerbøker, til og med. Jeg føler dette er et logisk neste steg i mitt “redd verden fra vestibulitt”-prosjekt haha 😀

Hva synes dere? Skal jeg si ja?

PS: I tilfelle er dere de ENESTE jeg kommer til å dele tidspunktet for radioprogrammet med! 😉

Sommerferien er over – tid for realitycheck

Hei!! Beklager at det er så lenge siden. Men jeg er her fortsatt altså. Jeg har bare vært en skikkelig unnasluntrer en stund – og vi vet alle hvor godt det føles, spesielt i sommerferien…

Men nå er jeg altså her. Og jeg har det ikke sånn kjempeflott.

For det første har jeg kjørt samme gamle rutine med den siste behandlingsperioden (før sommeren) på Mensendieck. Jeg ble fort bedre, klarte til og med å holde det gående en stund etter at behandlingen var over, men ble aldri heelt bra, og med en gang jeg sluntrer unna øvelser, så er vestibulitten tilbake for fullt igjen. Det resulterer i at jeg igjen blir lei av øvelser, lei av tanken på å begynne med blanke ark atter en gang, og jeg går inn i en fornektelse…

Neida. Ingenting feiler meg? Pfft. Litt vondt må man tåle. Sex? Ja takk! Vondt? Neeehhhh……..

Det skal sies – sist gang jeg hadde sex var det hakket bedre enn det hadde vært en periode. Jeg tror jeg fant en ganske god vinkel, pluss at jeg fikk meg selv til å fokusere på de gode følelsene, og da dabbet de vonde følelsene rett og slett litt av. Ikke helt. Men litt. Det var en hyggelig overraskelse.

Nuvel. Nå har jeg enda en ting å dele med dere da. Oppi alt dette har jeg en god stund nå (… ett år+…gulp) hatt noen andre smerter i tillegg. Og dette er det kleineste av det kleine. Det gjør vondt å bæsje. Rett og slett. I dag dro jeg endelig til legen (man drar ikke til legen i fornektelsesstadiet vet du), og fikk vite at jeg har en rift. Så nå må jeg begynne med salver i rompa også. Og jeg må snart unne meg de 800 kronene som trengs for å kjøpe atropinkremen jeg synes funker så godt for dåsa. Til sammen snakker vi vel 1300kr i kremer for smerter i både rompe og dåse. Fyfff……

Lurte på om kanskje vestibulitten kan ha noe å gjøre med at rompa har blitt anspent også, og dermed har ført til at det har … revnet litt? Er det noen som har opplevd dette? Kanskje noen av dere har analsex som en trøst for at dåsa ikke funker? 😛 Har dere da opplevd at dere er trange og såre bak der også?

Uansett. Jeg kjenner jeg overveldes litt nå, av alt som er galt med meg og av alt som må gjøres. Kjenner at jeg går rundt og lager sånne check-lister oppi hodet mitt; “Kjøp krem, ring sykehusapoteket og bestill den andre kremen, begynn med øvelser igjen, hold deg ajour på skolen, husk å trene, kjøp sunn mat så du ikke får hard mage, husk å slutte å snuse”…. Det var en liten brøkdel av det som foregår oppi hodet mitt.

Det var godt å få dette ut. Snart skal jeg se over kommentarene og om det er noen jeg har glemt. Men nå må jeg se en film eller noe og bare chille max.

Hvordan går det med dere? Er dere fortsatt der ute? ❤

Aldri gi opp!

Bilde

 

Jeg har kommet igang med behandling igjen. Jeg datt av lasset, og klarte ikke å komme igang på egenhånd, for jeg hadde falt så langt tilbake. Smertene etter samleie kunne vare i et par dager, underlivet mitt var bare blitt rått og ømt igjen. Så jeg bestemte meg for at jeg trenger hjelp, og dro tilbake til Mensendieck. Jeg har nå vært der tre ganger, og gjort øvelser i mellomtiden. I går hadde jeg sex, og jeg kjente FORBEDRING! Ja, det var startvansker og stramt, men så løsnet det litt og jeg klarte å slappe av til tider. Det var litt av og på. Etterpå svei det litt, ja, men ikke ekstremt! Og etter å ha slappet av litt gikk jeg på do og tisset. På sitt verste er dette som å tisse i et sår. Denne gangen gjorde det ikke vondt. Og neste dag kjente jeg ingenting! Så nei, det er ikke all verdens, men samtidig er det … all verdens. Haha. Dette har gått FORT, og jeg er ikke ferdig enda! For meg beviser bare dette at dersom du klarer å bli bra (eller bedre) én gang, så går det enda fortere neste gang, selvom du kanskje har et tilbakefall eller tilbakesteg.

Fysioen min fortalte meg også at sannsynligheten for tilbakefall reduseres kraftig dersom du først har klart å bli helt bra én gang! Jeg ble aldri helt bra, bare veldig mye bedre, derfor var det nok også lettere for meg å få tilbakefall. Men ettersom jeg i mitt hode har tenkt at dette er noe jeg må slite med hele livet, så var det veldig motiverende å høre. Klar det én gang, så blir alt lettere. Klar det to ganger og det blir ekstremt mye lettere. Håper dette kan motivere noen andre der ute også. 

 

Stå på!

Update

En leser spurte meg for litt siden om jeg klarer å holde forbedringen min stabil. 

Det har jeg ikke klart.. 

Jeg sluttet med behandlingen på Mensendieck fordi min andre behandlingsperiode var over. Jeg var lykkelig, jeg var forbedret, og jeg var svært klar for å bare slappe av litt, ta ting med ro. Resultatet ble at jeg slurvet med øvelsene mine. Da tiden kom for å ha penetrerende sex igjen, var det brått kjempevondt. Jeg sa til meg selv “Okei, du har faktisk vært veldig anspent i dag, så det gir mening. Dette betyr ikke at du har fått et massivt tilbakesteg, du er bare verre akkurat i dag. Ikke nødvendigvis i morgen.” Jeg lot det gå. Etter en stund hadde vi sex igjen. Eller det vil si, vi hadde tenkt til å ha sex. Vi prøvde. Men jeg måtte stoppe det. Det svei, det var trangt, og det føltes rett og slett ikke mulig å gjennomføre det.

Jeg er veldig skuffet og lei meg. Jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg var egentlig klar over at det krevde masse arbeid å fortsette forbedringen min, men så ble jeg lat, og sa til meg selv at det aller viktigste var at jeg var bra i hodet. Men egentlig tror jeg at du ikke blir bra bare med det ene. Du må være bra i hodet og i forholdet ditt til stress, men du kan ikke slutte med avspenningen. Det er det jeg har gjort.

Det er en stund siden dette tilbakefallet mitt nå. Til tross for at jeg er lei og skuffet, har jeg bestemt meg for at jeg bare må innse tapet. Jeg har utsatt eksamen for å minske stresset, slik at jeg kan ha fullt fokus på å bli FRISK. Jeg har også meldt meg opp på enda en behandlingsperiode på Mensendieck. Jeg trenger et skikkelig spark bak, for jeg merker at jeg nå har falt såpass ut av behandlingsløpet, at jeg sliter med å komme igang igjen. Jeg tenker liksom at, “jaja, nå er jeg jo havnet på bunn igjen, er det verdt å starte opp igjen?”. Selvfølgelig er det verdt det. Men det blir veldig mye enklere for meg når jeg får gå til behandling. Jeg har alltid vært slik, jeg er dårlig med egentrening. Derfor trenger jeg lagidrett og treningstimer osv, altså en timeplan som MÅ holdes. 

Så ja. Beklager hvis jeg skuffer dere også, jeg vet flere av dere har sett på meg som motivasjon fordi jeg ble så mye bedre. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve igjen… Og legge skuffelsen bak meg, så jeg kan bevege meg fremover igjen.

Moralen? IKKE GI OPP. IKKE STOPP. Hvis du har startet på en behandling, lær deg å inkorporere det i hverdagen, så det blir like vanlig som å pusse tenna eller spise frokost. Jeg tror egentlig ikke vi noen sinne kan slutte å behandle vestibulitten…