Bort med tampongene

Hei alle

Først; En av leserne mine har opprettet sin egen blogg! 🙂

http://dernede.blogg.no/

Håper dere sjekker den ut 🙂

Nå … Som dere sikkert vet, går det veldig bra med meg om dagen. Gudameg, jeg priser meg lykkelig hver gang jeg har smertefri sex, og det har det vært mange tilfeller av over en lang periode nå! Noen ganger kan det komme litt sviing, men da har vi holdt på lenge, og jeg slår meg til ro med at en slik runde ville svi litt hos de fleste…. 😉 Det er mer en god ømhet enn vestibulitt “brenning”.

Jeg har tenkt mye på hva det var i prosessen min som plutselig gjorde meg bra.

Det har vært en så lang reise, og jeg har prøvd så mye forskjellig. Men nå har jeg altså hatt en lang, god periode, og vet dere hva jeg har gjort i den perioden? Ingenting. Er ikke det frustrerende?! Jeg bruker ikke Xylocain en gang, jeg gjør absolutt nada!

Jeg tror det startet for en god stund tilbake, da jeg var på bedringens vei, men plutselig følte at det gikk nedover igjen. Da dro jeg til Jenny Toftner på Storo Mensendieck, hun hadde jeg aldri vært hos før. Og hva sa hun? Jo hun friskmeldte meg. Jeg sleit med å skjønne det, men bestemte meg for å ta det til meg. Jeg sa til meg selv at jeg er frisk, og hvis det svir er det fordi typen min er stor eller vi holdt på lenge, og jeg må ikke bli så redd for at jeg har vestibulitt igjen eller at jeg er blitt dårlig igjen. Etter at jeg begynte å ha den innstillingen, begynte også sviingen å gå over fortere etter sexen. Jeg hang meg ikke så mye opp i den liksom.

Så begynte jeg å kjenne igjen i hvilke tilfeller det gjorde mindre vondt enn andre tilfeller. Det ble alltid fullstendig smertefritt når jeg var ordentlig tent. Kjæresten min hadde sørget for litt kos og kyssing for eksempel, før vi “gikk til verks” (hahaa..).

Tampong1_0.png

Men jeg har tenkt mer. Var det egentlig alt? Også kom jeg på en ting som jeg har glemt å si på denne bloggen, som jo er et grep jeg har tatt i lang tid nå. Jeg har fullstendig sluttet å bruke tamponger! Og det gir jo egentlig mening at tamponger ikke er noe for oss. Noen klarer jo ikke bruke tamponger i det hele tatt, fordi vaginismen deres er så ille. Men også for oss som får den inn, så kan det jo ikke være noe bra for oss?? Tampongen tørker jo fullstendig ut underlivet, og i tillegg er den ubehagelig å ha i, og presser litt på et område hvor vi allerede er ømfintlige. Jeg har faktisk alltid pleid å få en sånn tre-sekunders kvalmefølelse hver gang jeg putter den inn.

Så ja. Jeg har sluttet med tamponger. Heldigvis for meg så blør jeg ikke så altfor mye. Jeg sørger også for å gå på do ekstra ofte når jeg har mensen. Ja, jeg har flekket til et par-tre-fire-fem (alle) truser, men det er en lav pris. Det meste går bort i vask, haha. 😉

Advertisements

Reisen mot helbredelse

Hei alle sammen,

Jeg har ikke skrevet på en stund, men jeg har verken glemt dere eller vestibulitten. I dag ønsker jeg litt å skrive om min nåværende situasjon, og min opplevelse av reisen mot helbredelse.

Jeg har en god stund nå følt meg tilnærmet frisk. Det vil si, nei, jeg føler aldri at vestibulitten er helt borte. Av og til kommer den og går i styrke, men i det siste har jeg hatt en betraktelig overvekt av svak styrke, nesten ikke-eksisterende. Jeg har også gjort meg et par erfaringer. Det ene, som kom litt overraskende på meg, er at det gjør ikke noe særlig vondt å bruke Xylocain 5 % lenger. Denne kremen kommer i 2 % og 5 %. De fleste jenter med vestibulitt synes ofte det er ille nok å påføre den i 2 %. Jeg har alltid brukt 5 %, men hver gang jeg påfører den brenner det nedentil – riktig nok bare en liten stund. Helt til nå i det siste. Jeg kjenner det knapt i underlivet når jeg smører meg. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg ble fortalt for lenge, lenge siden. Jeg fikk høre at legene først ikke trodde det skulle gjøre vondt for oss å påføre Xylocain, men senere lærte de at for jenter med vestibulitt gjør det faktisk vondt, men ikke for alle andre! Konklusjonen kan jo da fort trekkes mot at jeg faktisk holder på å bli helt kvitt dette?

butterflies-flying_23-2147513344

En annen erfaring jeg har gjort meg, er at jo mer tent jeg er, jo mindre vondt gjør sexen. For vi har jo et helt spekter når det kommer til dette med å være tent – i alle fall etter min erfaring. Noen ganger tenker jeg bare at jeg og kjæresten burde ha sex fordi det er lenge siden. Andre ganger tenker jeg at jeg har lyst på sex. Men er egentlig kroppen helt med? Det aller beste er hvis jeg og kjæresten klarer å bygge opp en tenning før vi har sex, slik at hele kroppen min er fullstendig klar og forberedt til å ha sex. Det er i disse tilfellene at jeg finner den fullstendig smertefrie sexen! Så jeg vil anbefale alle å bli mer bevisst på akkurat dette, da jeg også tror dette har nær sammenheng med hvorfor vi har vestibulitt. Jeg tror også dette er årsaken til at mange vestibulittjenter opplever forbedring når de får ny kjæreste. Tenningen er så mye større.

Av og til overtaler vi kanskje oss selv til at vi “burde” eller “har lyst” til å ha sex, men vi er ikke egentlig kåte. En annen ting å være bevisst på er at dersom du faktisk har sex uten å være så tent, og det viste seg at det skulle gjøre litt vondt, ja, så er ikke det verdens undergang! Etter min erfaring er vestibulitten litt slik at den kan komme og gå like fort. Det vil si at sex kan være vondt én dag, og smertefri en annen, og tilbake til vondt igjen. Men bare dersom jeg ikke går ned i en depresjon bare fordi det var vondt sist. Hvis jeg ikke lar det gå til hodet på meg at det gjorde vondt, så kan jeg ha en smertefri opplevelse bare få dager senere!

Dette tar meg til min opplevelse av reisen mot helbredelse. For det er en merkelig reise. Du starter idet du får diagnosen. Du opplever en følelse av lettelse fordi du nå vet hva som feiler deg, og en følelse av forrvirring, for hva er løsningen?! Legene vet ikke, internettet har begrenset med informasjon, bloggene sier kanskje forskjellige ting, og hvor er de aktive bloggene med jenter du kan spørre til råds? Så starter du behandlingen – som jo kan være så mangt. Mange prøver soppkur, og opplever forverring. Noen prøver botox, uten hell. Du blir fortalt at du må “slappe av”, men du slapper da av?! Du blir frustrert. I hvilken grad skal man egentlig slappe av for å bli kvitt dette, må du sette hele livet ditt på pause?! Frustrasjon er en rød tråd gjennom det hele, egentlig. Og den hjelper ikke det grann. Det var det samme med meg. Jeg gikk rundt og følte at jeg måtte ta placebo, men samtidig vite at medisinen jeg tok var placebo, og allikevel håpe på en placebo-effekt. Med det mener jeg at jeg liksom skulle ha sex, men ikke forvente den smerten som jeg jo hadde så lang erfaring med. Bare slappe av og tenke at det kommer til å bli deilig, og ikke vondt. Hvordan gjør man det, når man kun har erfaring med det ene?!

Du blir oppgitt. Du ser ikke lyset i enden av tunnellen. Kanskje stopper du med all behandling, går inn i en periode av “denial”. Det har jeg også gjort et par ganger. Jeg har stoppet å skrive på bloggen, jeg har hatt smertefull sex og fortalt kjæresten min at det gikk helt fint. Jeg orket ikke å tenke på det mer. Helt til du finner motivasjonen igjen, og på ny prøver behandling. Jeg valgte fysioterapi. Og helt uten medisiner og kremer og botox, følte jeg brått forbedring. Bare gjennom muskelavslapping flere ganger i uka. Siden da har det gått både opp og ned, i store topper og dype daler. Men det viktigste var å oppleve beviset på at man kan bli bedre. Den følelsen gjelder det å klamre seg til. Og hver gang jeg føler forbedring blir jeg litt overrasket. Og jeg prøver ofte å tenke på; “Hva er det jeg gjorde riktig”? Jeg vet at fysioterapien hjalp meg mye. Men det er samtidig lenge siden jeg har drevet med fysioterapi nå. Nå gjør jeg ingenting annet enn å sporadisk smøre meg med Xylocain.

Det jeg kan si, er at jeg har et mye mer avslappet forhold til det hele nå. Det er så rart, hvordan legene ber deg om å slappe av, og du skjønner ikke hvordan du skal gjøre det riktig før du bare … gjør det. Og først da gir det mening. Vestibulitten er ikke lenger kilde for fortvilelse for min del. Gjør det litt vondt, så godtar jeg det, smører meg litt ekstra med Xylocain de neste dagene, og går videre med livet mitt. Hver gang jeg har sex, går jeg inn i det med en innstilling om at jeg har lyst til å ha sex, og ikke en frykt for at det skal gjøre vondt. Et “hot” (pun intended) tips er å utforske seksuelle lyster – kanskje til og med fetisjer? Gjør noe som tenner deg! Ta del i sex-akten, ikke bare “la” noen ha sex med deg! Jo mer trygg du blir på sexen, jo mer den tenner deg, jo mer vil du ha lyst på den og jo mer avslappet vil du bli i situasjonen. Det er i alle fall min erfaring.

Jeg håper jeg kan hjelpe noen der ute, og jeg håper dere kommer til meg dersom dere har spørsmål eller bare vil snakke med noen.

Jeg er her.

Det psykiske aspektet ved vestibulitt – Vestibulitthelvete.WordPress

url

Jeg vil veldig gjerne at dere skal lese dette innlegget;

https://vestibulitthelvete.wordpress.com/2015/05/07/det-psykiske-aspektet-ved-vestibulitt/

“K” skriver litt om det psykologiske aspektet ved vestibulitt og hva hun har lært av å gå til psykolog. Dette er noe jeg også har tenkt mye på, men dessverre har jeg enda ikke gått til psykolog selv, og kan ikke bidra med det perspektivet. “K” var derfor så snill å la meg dele linken til innlegget hennes her, og jeg anbefaler alle å lese det 🙂

Et viktig tema hun tar opp er dette med å kun ha sex når kroppen din virkelig vil det. Det er veldig interessant, når man først begynner å tenke på forskjellen på å ville i hodet og ville i kroppen. Tenker du deg om, så vet du forskjellen.

Slenger ved sitatet som har ligget i bakhodet mitt helt siden jeg leste innlegget:

det er mye bedre å ha smertefri sex en gang i måneden, hvis det bare er så ofte kroppen er med, enn å ha sex fler ganger i uken når det gjør vondt.

Imma be famous

Hei jenter, hvordan går det med dere?

Om dagen kjører jeg et “Xylocain og Weledaolje”-program. Hver morgen og kveld smører jeg meg med litt Xylocain 5 %, så masserer jeg med weledaoljen. Jeg ELSKER denne oljen! Med en gang jeg masserer med denne kjenner jeg at det nummer litt i underlivet, sviingen fra Xylocainen går bort og jeg føler jeg blir mer … robust, hvis det gir mening?

Med dette programmet har jeg fortsatt rimelig smertefri sex! 🙂 Sist var det litt sviing etterpå, men ingenting under akten, og i tillegg til mangel på sviing fikk jeg opplevelsen av deilige følelser – endelig. Stillinger som skal presse mot G-punktet – som tidligere KUN har føltes ubehagelig, var nå skikkelig, skikkelig deilig.

Hah, hvem hadde trodd at penetrerende sex kunne være digg?! Not me!

MjAxMi00OTcxMWFhMWZjNmZiMTFj

Så videre til en annen oppdatering.

Her om dagen ble jeg kontaktet av et radioprogram, som fant bloggen min og vil snakke om vestibulitt på lufta. Jeg måtte ta meg noen dager til å tenke på det – jeg mener, dette er en ganske privat greie? Det er én ting å skrive en anonym blogg om det, og en noe annen å snakke om det på radio, hvor folk kan kjenne meg igjen.

Samtidig har jeg jo lyst til å bidra til å hjelpe jenter i samme situasjon, og skape mer bevissthet rundt tilstanden. Aller mest for at leger skal ta det seriøst, og eventuelt starte mer forskning rundt vestibulitt. Så da kan jeg jo ikke si nei?

Dessuten har jeg allerede bidratt på andre måter. Jeg har en blogg, jeg har blitt intervjuet av studenter som skriver bacheloroppgaver og av fysioterapeuter som forsker på vestibulitt. Mine sitater kan komme til å bli brukt i lærerbøker, til og med. Jeg føler dette er et logisk neste steg i mitt “redd verden fra vestibulitt”-prosjekt haha 😀

Hva synes dere? Skal jeg si ja?

PS: I tilfelle er dere de ENESTE jeg kommer til å dele tidspunktet for radioprogrammet med! 😉

“Size matters”

Over jula hadde jeg en stor opptur og en stor nedtur når det kom til sex. Jeg hadde en periode hvor det gikk kjempebra takket være mitt “krem-regime”, og en periode hvor jeg ble lat med kremene og sviingen kom tilbake.

Jeg følte meg litt oppgitt, og bestilte derfor time hos en ny fysioterapeut, nemlig Jenny Toftner på Storo Mensendieck. Tidligere har jeg altså gått til Mensendieck på Høgskolen i Oslo.

Jeg fikk pratet litt med henne, og hun undersøkte bekkenmuskulaturen min.

Og hun bekreftet det jeg innerst inne egentlig vet; “Du er jo blitt veldig, veldig bra!”

Vet du hva dette betyr? At jeg er så å si friskmeldt.

Jenny fortalte meg at jeg har god evne til å både stramme og slappe av i bekkenmuskulaturen. At muskulaturen er myk og tøyelig. Og at største grunnen til sviingen jeg opplever i dag mest sannsynlig har å gjøre med størrelsen på min kjæres penis, og ikke med at jeg har vestibulitt!

I guess size really does matter.

Så; med et par “tweeks” skal jeg nok klare å holde meg på en jevn fremgang og ikke så voldsomt opp og ned som jeg har følt det har vært tidligere.

Disse “tweeks’ene” innebærer:

  • Fortsett med Xylocain ved behov
  • Kjøp en dildo på størrelse med kjæresten din, og øv med denne 2-3 ganger i uken. Dette skal tøye ut bekkenmuskulaturen og venne kroppen til å ha noe på denne størrelsen inni deg. Man fører den bare inn og lar den være der til tøye-følelsen er gått over.
  • Sørg for at penetreringen ikke utgjør den største delen av sexen. Begge må varmes godt opp, og avslutt gjerne på andre måter hvis penetreringen varer litt for lenge.

Etter dette føler jeg at jeg går rundt med en fornyet selvtillit. Jeg hører en stemme i hodet mitt fortelle meg at: “Nå kan du slappe av. Nå går det fint.” og jeg kjenner at jeg endelig tror på det.

Jeg har lært vanvittig mye over dette siste året, om meg selv, om menneskekroppen og om vestibulitt. Jeg VET at jeg kan ha smertefri sex, og jeg vet også hvor fort det kan begynne å svi igjen. Men i dag betyr ikke sviing lenger tilbakefall. I dag betyr sviing at du har gjort noe litt feil, du hadde sex litt for lenge eller litt for fort. Og med et par dagers hvile kan man gjøre det annerledes neste gang, og du kan være tilbake på topp igjen. Og det går fint!

Det er som en bør er løftet av skuldrene mine. Jeg føler meg lettet, glad, lykkelig.

Dette er ikke en David og Goliat-kamp lenger. Dette er Monireb vs. den irriterende myggen som kommer tilbake av og til. Og det kan jeg takle.

Håper det går bra med alle der ute! Jeg kommer til å fortsette å lese kommentarer, og skrive innlegg nå og da, når det passer seg. Jeg har lært så mye som jeg så gjerne vil dele med dere alle.

I’m listening. 🙂

Hvorfor har jeg vestibulitt?

Er det noen av dere som har tenkt på hvorfor dere har fått vestibulitt – og kommet fram til noe mulig svar?

Jeg har tenkt masse på dette. Og det er utrolig vanskelig å finne ut av, da legene ikke helt vet hvorfor man får det.

Min første gynekolog mener at kvinner sliter med å takle dagens to roller; morsrollen og karrierekvinnen. At vi i dagens stressamfunn tar på oss for mange oppgaver, og at dette fører til at vi blir anspent.

Han sa at stress kan forankre seg på flere måter, som depresjon, utslett, kløe eller smerter, for eksempel vestibulitt. Og at det er helt tilfeldig hvor det forankrer seg.

Min andre gynekolog sa at “du har ikke dette på grunn av ting som stresser deg utenfra, du har dette på grunn av hvordan du er”. At jeg er en anspent, kontrollfrik jente som får dette bare fordi jeg tenker sånn jeg tenker.

Første gynekologen bare forvirret meg, og andre gynekologen fornærmet meg egentlig litt. Og ingen av dem gav meg noen svar som gav mening for meg. De gav bare generelle svar som de har gjort seg opp en mening om at må gjelde for alle! Det tror ikke jeg er tilfelle.

Så jeg begynte å tenke. Jeg er ikke generelt en stresset person, men hva er det i tilfelle som stresser meg? Foreldrene mine sine forventninger kanskje. Angsten min rundt sex? Det har alltid vært tabu hjemme, og det har tatt meg lang tid å bli selvsikker på området.

I det siste har jeg tenkt litt mer…

Da jeg var ung hadde jeg en tendens til å tisse på meg ofte. Dette er selvfølgelig flaut å fortelle, men det er relevant for historien, og som anonym blogger har jeg tatt valget å ikke gi meg selv noen filtre… 😉

Jeg tisset altså på meg ofte. Når jeg måtte tisse måtte jeg finne en do i løpet av de neste 10-20 sekundene, ellers tisset jeg på meg. Jeg hadde ingen evner over hodet til å holde meg, og i alle fall ikke i flere timer som mange andre.

Dette varte ganske lenge, mye lenger enn for andre med samme problem. Jeg tror det i alle fall varte gjennom hele barneskolen. Kanskje til og med litt lenger.

Så etter hvert begynte jeg å lære meg å holde meg. Og da har jeg tenkt litt… Kanskje jeg var unormalt svak i bekkenmuskulaturen da jeg var yngre? Kanskje jeg har vært fullstendig slapp i musklene, forså å over flere år øve meg på å spenne dem så mye at det har ført til vestibulitten? Nå kan jeg nemlig holde meg kjempelenge.

Så da lurer jeg – er det flere der ute som har hatt dette problemet, og ikke tenkt på å koble det opp til vestibulitten?