Reisen mot helbredelse

Hei alle sammen,

Jeg har ikke skrevet på en stund, men jeg har verken glemt dere eller vestibulitten. I dag ønsker jeg litt å skrive om min nåværende situasjon, og min opplevelse av reisen mot helbredelse.

Jeg har en god stund nå følt meg tilnærmet frisk. Det vil si, nei, jeg føler aldri at vestibulitten er helt borte. Av og til kommer den og går i styrke, men i det siste har jeg hatt en betraktelig overvekt av svak styrke, nesten ikke-eksisterende. Jeg har også gjort meg et par erfaringer. Det ene, som kom litt overraskende på meg, er at det gjør ikke noe særlig vondt å bruke Xylocain 5 % lenger. Denne kremen kommer i 2 % og 5 %. De fleste jenter med vestibulitt synes ofte det er ille nok å påføre den i 2 %. Jeg har alltid brukt 5 %, men hver gang jeg påfører den brenner det nedentil – riktig nok bare en liten stund. Helt til nå i det siste. Jeg kjenner det knapt i underlivet når jeg smører meg. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg ble fortalt for lenge, lenge siden. Jeg fikk høre at legene først ikke trodde det skulle gjøre vondt for oss å påføre Xylocain, men senere lærte de at for jenter med vestibulitt gjør det faktisk vondt, men ikke for alle andre! Konklusjonen kan jo da fort trekkes mot at jeg faktisk holder på å bli helt kvitt dette?

butterflies-flying_23-2147513344

En annen erfaring jeg har gjort meg, er at jo mer tent jeg er, jo mindre vondt gjør sexen. For vi har jo et helt spekter når det kommer til dette med å være tent – i alle fall etter min erfaring. Noen ganger tenker jeg bare at jeg og kjæresten burde ha sex fordi det er lenge siden. Andre ganger tenker jeg at jeg har lyst på sex. Men er egentlig kroppen helt med? Det aller beste er hvis jeg og kjæresten klarer å bygge opp en tenning før vi har sex, slik at hele kroppen min er fullstendig klar og forberedt til å ha sex. Det er i disse tilfellene at jeg finner den fullstendig smertefrie sexen! Så jeg vil anbefale alle å bli mer bevisst på akkurat dette, da jeg også tror dette har nær sammenheng med hvorfor vi har vestibulitt. Jeg tror også dette er årsaken til at mange vestibulittjenter opplever forbedring når de får ny kjæreste. Tenningen er så mye større.

Av og til overtaler vi kanskje oss selv til at vi “burde” eller “har lyst” til å ha sex, men vi er ikke egentlig kåte. En annen ting å være bevisst på er at dersom du faktisk har sex uten å være så tent, og det viste seg at det skulle gjøre litt vondt, ja, så er ikke det verdens undergang! Etter min erfaring er vestibulitten litt slik at den kan komme og gå like fort. Det vil si at sex kan være vondt én dag, og smertefri en annen, og tilbake til vondt igjen. Men bare dersom jeg ikke går ned i en depresjon bare fordi det var vondt sist. Hvis jeg ikke lar det gå til hodet på meg at det gjorde vondt, så kan jeg ha en smertefri opplevelse bare få dager senere!

Dette tar meg til min opplevelse av reisen mot helbredelse. For det er en merkelig reise. Du starter idet du får diagnosen. Du opplever en følelse av lettelse fordi du nå vet hva som feiler deg, og en følelse av forrvirring, for hva er løsningen?! Legene vet ikke, internettet har begrenset med informasjon, bloggene sier kanskje forskjellige ting, og hvor er de aktive bloggene med jenter du kan spørre til råds? Så starter du behandlingen – som jo kan være så mangt. Mange prøver soppkur, og opplever forverring. Noen prøver botox, uten hell. Du blir fortalt at du må “slappe av”, men du slapper da av?! Du blir frustrert. I hvilken grad skal man egentlig slappe av for å bli kvitt dette, må du sette hele livet ditt på pause?! Frustrasjon er en rød tråd gjennom det hele, egentlig. Og den hjelper ikke det grann. Det var det samme med meg. Jeg gikk rundt og følte at jeg måtte ta placebo, men samtidig vite at medisinen jeg tok var placebo, og allikevel håpe på en placebo-effekt. Med det mener jeg at jeg liksom skulle ha sex, men ikke forvente den smerten som jeg jo hadde så lang erfaring med. Bare slappe av og tenke at det kommer til å bli deilig, og ikke vondt. Hvordan gjør man det, når man kun har erfaring med det ene?!

Du blir oppgitt. Du ser ikke lyset i enden av tunnellen. Kanskje stopper du med all behandling, går inn i en periode av “denial”. Det har jeg også gjort et par ganger. Jeg har stoppet å skrive på bloggen, jeg har hatt smertefull sex og fortalt kjæresten min at det gikk helt fint. Jeg orket ikke å tenke på det mer. Helt til du finner motivasjonen igjen, og på ny prøver behandling. Jeg valgte fysioterapi. Og helt uten medisiner og kremer og botox, følte jeg brått forbedring. Bare gjennom muskelavslapping flere ganger i uka. Siden da har det gått både opp og ned, i store topper og dype daler. Men det viktigste var å oppleve beviset på at man kan bli bedre. Den følelsen gjelder det å klamre seg til. Og hver gang jeg føler forbedring blir jeg litt overrasket. Og jeg prøver ofte å tenke på; “Hva er det jeg gjorde riktig”? Jeg vet at fysioterapien hjalp meg mye. Men det er samtidig lenge siden jeg har drevet med fysioterapi nå. Nå gjør jeg ingenting annet enn å sporadisk smøre meg med Xylocain.

Det jeg kan si, er at jeg har et mye mer avslappet forhold til det hele nå. Det er så rart, hvordan legene ber deg om å slappe av, og du skjønner ikke hvordan du skal gjøre det riktig før du bare … gjør det. Og først da gir det mening. Vestibulitten er ikke lenger kilde for fortvilelse for min del. Gjør det litt vondt, så godtar jeg det, smører meg litt ekstra med Xylocain de neste dagene, og går videre med livet mitt. Hver gang jeg har sex, går jeg inn i det med en innstilling om at jeg har lyst til å ha sex, og ikke en frykt for at det skal gjøre vondt. Et “hot” (pun intended) tips er å utforske seksuelle lyster – kanskje til og med fetisjer? Gjør noe som tenner deg! Ta del i sex-akten, ikke bare “la” noen ha sex med deg! Jo mer trygg du blir på sexen, jo mer den tenner deg, jo mer vil du ha lyst på den og jo mer avslappet vil du bli i situasjonen. Det er i alle fall min erfaring.

Jeg håper jeg kan hjelpe noen der ute, og jeg håper dere kommer til meg dersom dere har spørsmål eller bare vil snakke med noen.

Jeg er her.

Advertisements

Det psykiske aspektet ved vestibulitt – Vestibulitthelvete.WordPress

url

Jeg vil veldig gjerne at dere skal lese dette innlegget;

https://vestibulitthelvete.wordpress.com/2015/05/07/det-psykiske-aspektet-ved-vestibulitt/

“K” skriver litt om det psykologiske aspektet ved vestibulitt og hva hun har lært av å gå til psykolog. Dette er noe jeg også har tenkt mye på, men dessverre har jeg enda ikke gått til psykolog selv, og kan ikke bidra med det perspektivet. “K” var derfor så snill å la meg dele linken til innlegget hennes her, og jeg anbefaler alle å lese det 🙂

Et viktig tema hun tar opp er dette med å kun ha sex når kroppen din virkelig vil det. Det er veldig interessant, når man først begynner å tenke på forskjellen på å ville i hodet og ville i kroppen. Tenker du deg om, så vet du forskjellen.

Slenger ved sitatet som har ligget i bakhodet mitt helt siden jeg leste innlegget:

det er mye bedre å ha smertefri sex en gang i måneden, hvis det bare er så ofte kroppen er med, enn å ha sex fler ganger i uken når det gjør vondt.

“Size matters”

Over jula hadde jeg en stor opptur og en stor nedtur når det kom til sex. Jeg hadde en periode hvor det gikk kjempebra takket være mitt “krem-regime”, og en periode hvor jeg ble lat med kremene og sviingen kom tilbake.

Jeg følte meg litt oppgitt, og bestilte derfor time hos en ny fysioterapeut, nemlig Jenny Toftner på Storo Mensendieck. Tidligere har jeg altså gått til Mensendieck på Høgskolen i Oslo.

Jeg fikk pratet litt med henne, og hun undersøkte bekkenmuskulaturen min.

Og hun bekreftet det jeg innerst inne egentlig vet; “Du er jo blitt veldig, veldig bra!”

Vet du hva dette betyr? At jeg er så å si friskmeldt.

Jenny fortalte meg at jeg har god evne til å både stramme og slappe av i bekkenmuskulaturen. At muskulaturen er myk og tøyelig. Og at største grunnen til sviingen jeg opplever i dag mest sannsynlig har å gjøre med størrelsen på min kjæres penis, og ikke med at jeg har vestibulitt!

I guess size really does matter.

Så; med et par “tweeks” skal jeg nok klare å holde meg på en jevn fremgang og ikke så voldsomt opp og ned som jeg har følt det har vært tidligere.

Disse “tweeks’ene” innebærer:

  • Fortsett med Xylocain ved behov
  • Kjøp en dildo på størrelse med kjæresten din, og øv med denne 2-3 ganger i uken. Dette skal tøye ut bekkenmuskulaturen og venne kroppen til å ha noe på denne størrelsen inni deg. Man fører den bare inn og lar den være der til tøye-følelsen er gått over.
  • Sørg for at penetreringen ikke utgjør den største delen av sexen. Begge må varmes godt opp, og avslutt gjerne på andre måter hvis penetreringen varer litt for lenge.

Etter dette føler jeg at jeg går rundt med en fornyet selvtillit. Jeg hører en stemme i hodet mitt fortelle meg at: “Nå kan du slappe av. Nå går det fint.” og jeg kjenner at jeg endelig tror på det.

Jeg har lært vanvittig mye over dette siste året, om meg selv, om menneskekroppen og om vestibulitt. Jeg VET at jeg kan ha smertefri sex, og jeg vet også hvor fort det kan begynne å svi igjen. Men i dag betyr ikke sviing lenger tilbakefall. I dag betyr sviing at du har gjort noe litt feil, du hadde sex litt for lenge eller litt for fort. Og med et par dagers hvile kan man gjøre det annerledes neste gang, og du kan være tilbake på topp igjen. Og det går fint!

Det er som en bør er løftet av skuldrene mine. Jeg føler meg lettet, glad, lykkelig.

Dette er ikke en David og Goliat-kamp lenger. Dette er Monireb vs. den irriterende myggen som kommer tilbake av og til. Og det kan jeg takle.

Håper det går bra med alle der ute! Jeg kommer til å fortsette å lese kommentarer, og skrive innlegg nå og da, når det passer seg. Jeg har lært så mye som jeg så gjerne vil dele med dere alle.

I’m listening. 🙂

Hvorfor har jeg vestibulitt?

Er det noen av dere som har tenkt på hvorfor dere har fått vestibulitt – og kommet fram til noe mulig svar?

Jeg har tenkt masse på dette. Og det er utrolig vanskelig å finne ut av, da legene ikke helt vet hvorfor man får det.

Min første gynekolog mener at kvinner sliter med å takle dagens to roller; morsrollen og karrierekvinnen. At vi i dagens stressamfunn tar på oss for mange oppgaver, og at dette fører til at vi blir anspent.

Han sa at stress kan forankre seg på flere måter, som depresjon, utslett, kløe eller smerter, for eksempel vestibulitt. Og at det er helt tilfeldig hvor det forankrer seg.

Min andre gynekolog sa at “du har ikke dette på grunn av ting som stresser deg utenfra, du har dette på grunn av hvordan du er”. At jeg er en anspent, kontrollfrik jente som får dette bare fordi jeg tenker sånn jeg tenker.

Første gynekologen bare forvirret meg, og andre gynekologen fornærmet meg egentlig litt. Og ingen av dem gav meg noen svar som gav mening for meg. De gav bare generelle svar som de har gjort seg opp en mening om at må gjelde for alle! Det tror ikke jeg er tilfelle.

Så jeg begynte å tenke. Jeg er ikke generelt en stresset person, men hva er det i tilfelle som stresser meg? Foreldrene mine sine forventninger kanskje. Angsten min rundt sex? Det har alltid vært tabu hjemme, og det har tatt meg lang tid å bli selvsikker på området.

I det siste har jeg tenkt litt mer…

Da jeg var ung hadde jeg en tendens til å tisse på meg ofte. Dette er selvfølgelig flaut å fortelle, men det er relevant for historien, og som anonym blogger har jeg tatt valget å ikke gi meg selv noen filtre… 😉

Jeg tisset altså på meg ofte. Når jeg måtte tisse måtte jeg finne en do i løpet av de neste 10-20 sekundene, ellers tisset jeg på meg. Jeg hadde ingen evner over hodet til å holde meg, og i alle fall ikke i flere timer som mange andre.

Dette varte ganske lenge, mye lenger enn for andre med samme problem. Jeg tror det i alle fall varte gjennom hele barneskolen. Kanskje til og med litt lenger.

Så etter hvert begynte jeg å lære meg å holde meg. Og da har jeg tenkt litt… Kanskje jeg var unormalt svak i bekkenmuskulaturen da jeg var yngre? Kanskje jeg har vært fullstendig slapp i musklene, forså å over flere år øve meg på å spenne dem så mye at det har ført til vestibulitten? Nå kan jeg nemlig holde meg kjempelenge.

Så da lurer jeg – er det flere der ute som har hatt dette problemet, og ikke tenkt på å koble det opp til vestibulitten?

Hvordan snakke med kjæresten om vestibulitt?

De fleste har veldig mange tanker og bekymringer rundt det å snakke med kjæresten om vestibulitt. Det forstår jeg veldig godt. Derfor er det verdt å bruke et innlegg på nettopp dette.

Jeg for min del fortalte faktisk kjæresten min om dette litt gradvis. Dette fordi jeg hadde jo ikke lyst til at han skulle tenke at han “skadet” meg hver gang vi hadde sex. Jeg ville jo ha intimiteten, på tross av smerten…

Her kommer også grunnen til at du  snakke med kjæresten din om dette. Jenter med vestibulitt kan ha en tendens (slik jeg har forstått det, og opplevd det) til å sette kjæresten og hans nytelse foran seg selv og smerten. Man presser seg gjennom sex fordi man ikke vil skuffe kjæresten, og legger med dette smertefulle opplevelser på seg selv.

Jeg (og alle fysioterapeuter jeg har vært hos) mener at man ikke skal slutte å ha sex dersom du kan gjennomføre dette. Så ikke sett opp et forbud for deg selv. Men er det for vondt, så må du også lære deg å sette deg selv først, slik at du kan klare å si ifra og eventuelt stoppe dersom det er for vondt. Da er det best om kjæresten din også er forberedt på at det kan skje.

Så – hvordan fortalte jeg kjæresten min om vestibulitten?

Først fortalte jeg ham at jeg ville til gynekolog. Jeg sa det svei sånn etter at jeg hadde sex (egentlig svei det jo hele veien) og at det kunne jo ikke være riktig. Han syntes det var en god idé, men lurte på om jeg ikke bare hadde behov for litt mer foreplay og at det var grunnen til sviingen.

Så dro jeg til gynekolog og fikk diagnosen. Jeg fortalte alt gynekologen sa til meg til kjæresten min, men jeg tror det var veldig vanskelig for ham å forstå hva vestibulitt er. Jeg forstår det jo ikke helt selv, legene forstår det jo ikke helt en gang. Det er det som gjør det vanskelig. Jeg prøvde å si noe sånt som:

Vestibulitt er en stressrelatert livsstilssykdom. Stress kan forankre seg som depresjon, utslett, magesmerter, eller som i mitt tilfelle; vestibulitt. Ingen vet hvorfor, men det jeg vet er at jeg har vondt, og jeg vil ikke ha vondt. For å bli bedre må man ha flere gode sexopplevelser enn dårlige, for hjernen må venne seg til at det er mer sannsynlig at dette vil bli deilig, og ikke vondt. I tillegg må man lære seg å stoppe når noe gjør for vondt. Derfor kan det hende at jeg må stoppe midt i akten, men det er viktig at jeg tar hensyn til vestibulitten og lytter til kroppen min, så jeg ikke utsetter meg selv for mer smerte enn nødvendig. Jeg synes dette er jævlig kjipt, og jeg kommer til å trenge din støtte og forståelse for å komme meg gjennom dette. Men jeg skal bli bra, og det er mulig å bli bra!

Kjæresten min svarte med å ta utfordringen på strak arm. Han har støttet meg, hørt på meg klage, og bagatellisert vestibulitten. Han har til og med sagt at han kan klare seg resten av livet på alle andre former for sex enn penetrerende, hvis det er det jeg trenger og ønsker. (Såklart ønsker jeg ikke det, men det er godt å høre ham si det).

Av og til har han også syntes at jeg snakket for mye om vestibulitten. Jeg har til tider latt det ta alt av min oppmerksomhet, og det har vært på nippet til å gjøre meg skikkelig deprimert. Det må man respektere. Og når jeg var sikker på at han ikke hadde vansker med å takle vestibulitten, kunne jeg også slutte å engste meg så mye for den. For mye av engstelsen gjelder jo også tanker rundt hva han tenker om det, hva han føler.

Gradvis fremover i tid kom jeg til å fortelle ham for eksempel at jeg har mye vondere enn han først kanskje har antatt. At det er som å tisse i et sår når jeg tisser etter sex. At det føles veldig trangt når han er inni meg. At jeg aldri har hatt en smertefri sexopplevelse.

Jeg tror det har overrasket ham. Og jeg er til tider usikker på hvor mye man faktisk burde fortelle en kjæreste. Det er viktig at han vet om problemet så han kan ta hensyn til det når dere prøver. Ikke gå for dypt, mye foreplay osv. Men samtidig engster jeg meg for å fjerne all intimitet og sexlyst dersom han er klar over hvor ille det faktisk har vært til tider.

Her må man vel bare vurdere kjæresten sin, og hva han er i stand til å takle. Noen kan sikkert ta veldig tungt på det. Alt de vil er å tilfredsstille kjæresten sin, og å høre at det de gjør ikke bare er utilfredsstillende, men også smertefullt, må etter min mening være ganske tungt å høre.

Det viktigste er vel å forklare at det er et problem i dag, men det kan også fikses med mye hardt arbeid. Deler av det arbeidet består i å skape så mange positive opplevelser rundt sex som mulig. Dette burde også være bra for ham. 😉 Kanskje kan du gi en kveld, uten å forvente noe tilbake, for du har ikke den beste dagen. Kanskje kan han holde seg til å gå ned på deg, og ikke ha penetrerende sex hver gang dere vil være intime. Og det må gjøres klart mellom dere at dersom du må stoppe under akten, så må det være okei. Det betyr ikke at du ikke har lyst på ham. Kanskje må man bare gjøre opp på andre måter for de gangene det ikke funker helt der nede.. 😉

Jeg har også snakket med jenter med vestibulitt som får smerter bare de ligger og koser litt med kjæresten. Etter min uprofesjonelle mening, er dette fordi tanken på sex skaper angst og stramming som igjen fører til smerter. Hva med å prøve å gjøre det klart for kjæresten din at i kveld vil du ikke ha sex, uansett hva, men du vil gjerne kose litt og være intim? Dryhump, bygg opp stemningen, og etter hvert vil du få så lyst på sex at du kanskje glemmer å være anspent?

For meg er også en veldig god løsning oralsex. Oralsex har aldri vært vondt for meg, så å holde seg til det i perioder kan være en lettelse.

Jeg tror … man må bare snakke om det. Svar på spørsmålene hans hvis han har noen. Hvis ikke han har noen spørsmål så få iallefall snakket ut om hvordan dere skal takle det i framtiden.

Jo, og en ting til! Jeg oppdaterer alltid kjæresten min på hvordan det gikk for meg etter hver gang vi hadde sex. Det er ikke alltid like gøy hvis jeg ender opp med å ha ganske vondt.. MEN å dele oppturene er himmelsk, og jeg ser at det gjør ham veldig glad også. Sist gang gråt jeg av glede fordi det hadde vært så deilig. Å kunne dele det med ham er veldig viktig for meg, og jeg tror det er viktig for ham også.

PS: Synes det er kjempehyggelig hvis noen av kjærestene deres ønsker å stille spørsmål på denne bloggen, så kan vi hjelpe hverandre. Det er ikke alltid like lett å være rett fram med kjæresten sin om sånne ting. 🙂

Del gjerne hvordan dere fortalte deres bedre halvdel om vestibulitten, og hvordan de har taklet det!

EDIT: Jeg spurte kjæresten min om han hadde noen tips. Han svarte at du bare må være ærlig med kjæresten din. Dersom vestibulitten påvirker vanlig sex burde man kanskje være åpen for alternativer, og eventuelt sørge for å gi litt ekstra “kos” til gutten din… 😉 

Sommerferien er over – tid for realitycheck

Hei!! Beklager at det er så lenge siden. Men jeg er her fortsatt altså. Jeg har bare vært en skikkelig unnasluntrer en stund – og vi vet alle hvor godt det føles, spesielt i sommerferien…

Men nå er jeg altså her. Og jeg har det ikke sånn kjempeflott.

For det første har jeg kjørt samme gamle rutine med den siste behandlingsperioden (før sommeren) på Mensendieck. Jeg ble fort bedre, klarte til og med å holde det gående en stund etter at behandlingen var over, men ble aldri heelt bra, og med en gang jeg sluntrer unna øvelser, så er vestibulitten tilbake for fullt igjen. Det resulterer i at jeg igjen blir lei av øvelser, lei av tanken på å begynne med blanke ark atter en gang, og jeg går inn i en fornektelse…

Neida. Ingenting feiler meg? Pfft. Litt vondt må man tåle. Sex? Ja takk! Vondt? Neeehhhh……..

Det skal sies – sist gang jeg hadde sex var det hakket bedre enn det hadde vært en periode. Jeg tror jeg fant en ganske god vinkel, pluss at jeg fikk meg selv til å fokusere på de gode følelsene, og da dabbet de vonde følelsene rett og slett litt av. Ikke helt. Men litt. Det var en hyggelig overraskelse.

Nuvel. Nå har jeg enda en ting å dele med dere da. Oppi alt dette har jeg en god stund nå (… ett år+…gulp) hatt noen andre smerter i tillegg. Og dette er det kleineste av det kleine. Det gjør vondt å bæsje. Rett og slett. I dag dro jeg endelig til legen (man drar ikke til legen i fornektelsesstadiet vet du), og fikk vite at jeg har en rift. Så nå må jeg begynne med salver i rompa også. Og jeg må snart unne meg de 800 kronene som trengs for å kjøpe atropinkremen jeg synes funker så godt for dåsa. Til sammen snakker vi vel 1300kr i kremer for smerter i både rompe og dåse. Fyfff……

Lurte på om kanskje vestibulitten kan ha noe å gjøre med at rompa har blitt anspent også, og dermed har ført til at det har … revnet litt? Er det noen som har opplevd dette? Kanskje noen av dere har analsex som en trøst for at dåsa ikke funker? 😛 Har dere da opplevd at dere er trange og såre bak der også?

Uansett. Jeg kjenner jeg overveldes litt nå, av alt som er galt med meg og av alt som må gjøres. Kjenner at jeg går rundt og lager sånne check-lister oppi hodet mitt; “Kjøp krem, ring sykehusapoteket og bestill den andre kremen, begynn med øvelser igjen, hold deg ajour på skolen, husk å trene, kjøp sunn mat så du ikke får hard mage, husk å slutte å snuse”…. Det var en liten brøkdel av det som foregår oppi hodet mitt.

Det var godt å få dette ut. Snart skal jeg se over kommentarene og om det er noen jeg har glemt. Men nå må jeg se en film eller noe og bare chille max.

Hvordan går det med dere? Er dere fortsatt der ute? ❤

Hvordan jeg fant ut at jeg har vestibulitt

yeah it hurts

 

For det første hadde jeg trøbbel med tamponger, da den tiden kom. Jeg fikk den rett og slett ikke inn. Skjønte aldri hva jeg gjorde feil, og sleit med å snakke med folk om det også. Tamponger og en trang dåse er liksom liksom litt tabu. Heldigvis fant jeg en ganske grei løsning i Tampax, takket være en god venninne som jeg turte å betro meg til!

Noen år senere kom sexen. Min første gang. Jeg følte jeg hadde vært flink og ventet til jeg var mentalt klar. Samtidig tror jeg det hos alle jenter den første gangen vil være en slags “okei, la oss få det overstått”-tanke bak det hele. Correct me if I’m wrong.

Og det var vondt. Det var så vondt at jeg var takknemlig for at det var mørkt i rommet, for ansiktet mitt vred seg i smerte og jeg hadde aldri klart å holde maska. Men som vi alle tenker: “Det skal jo gjøre vondt.” Så du fortsetter, du lar ham presse seg videre inn i deg. Men for meg ble smerten for stor, og jeg måtte stoppe ham ikke særlig langt inn i prosessen. Jeg var i sjokk over hvor vondt det hadde gjort, og forsto aldri hvordan noen jente kunne få seg til å fullføre noe sånt.

Det tok lang tid før jeg prøvde igjen. Men det gjorde jeg altså. Kjærester kom og gikk. Og etter hvert hadde jeg hatt sex opptil flere ganger, men det hadde aldri sluttet å gjøre vondt. Da jeg var på Helsestasjonen for å få p-piller spurte jeg legen: “Når slutter det å gjøre vondt?” Det går over, sa hun, og gav meg noen pakker med glidemiddel. Men hvor våt jeg er under akten har aldri vært problemet. Det er noe rart med det, når du snakker med en lege som forteller deg at ting er normalt, det er ikke noe galt med deg, men du vet at det er noe galt. Av og til bare vet du at det ikke er riktig at det gjør vondt.

Senere, i en alder av 20, ble jeg sammen med kjæresten jeg er sammen med den dag i dag. Og sexen ble liksom aldri smertefri. Av og til var det ikke så vondt under selve akten. Men rett etterpå brant det, og sved som … Jeg har ikke noen sammenlikning. Jeg prøver også så ofte jeg kan å tisse rett etter sex, for ikke å få blærekatarr. Når jeg tisser er det som å tisse i et sår, eller strø salt i et sår, det er så vondt at jeg av og til må stoppe opp og gråte litt før jeg tisser videre. Da måtte jeg bare si til meg selv, at nå er det noe galt, og du er nødt til å finne ut av dette!!!

Så jeg Googlet. “Svir etter sex”, “smertefull sex”, “svir når jeg tisser etter sex” osv …

Jeg fant til slutt denne siden: http://www.sexogsamfunn.no/For-fagfolk/Artikler/Vestibulitt-pasientinformasjon/

“Smerten blir beskrevet som sviende, kløende, brennende.”
“Jenter med vestibulitt er ofte ” flinke jenter” med høye prestasjonskrav til seg selv.”
“Da vestibulitt er en forholdsvis ny sykdom er det ikke alle leger som kjenner til den, dessverre.”

Ting stemte. Jeg dro med dette til Majorstuaklinikken for å se Josef Ekgren som tydeligvis skulle ha spesiell kompetanse på akkurat dette området. Og der fikk jeg bekreftet at selvdiagnosen min var helt rett. Jeg lider av vestibulitt, vaginisme og polycystisk ovariesyndrom.

Neste gang: Behandlingsplan