Update

En leser spurte meg for litt siden om jeg klarer å holde forbedringen min stabil. 

Det har jeg ikke klart.. 

Jeg sluttet med behandlingen på Mensendieck fordi min andre behandlingsperiode var over. Jeg var lykkelig, jeg var forbedret, og jeg var svært klar for å bare slappe av litt, ta ting med ro. Resultatet ble at jeg slurvet med øvelsene mine. Da tiden kom for å ha penetrerende sex igjen, var det brått kjempevondt. Jeg sa til meg selv “Okei, du har faktisk vært veldig anspent i dag, så det gir mening. Dette betyr ikke at du har fått et massivt tilbakesteg, du er bare verre akkurat i dag. Ikke nødvendigvis i morgen.” Jeg lot det gå. Etter en stund hadde vi sex igjen. Eller det vil si, vi hadde tenkt til å ha sex. Vi prøvde. Men jeg måtte stoppe det. Det svei, det var trangt, og det føltes rett og slett ikke mulig å gjennomføre det.

Jeg er veldig skuffet og lei meg. Jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg var egentlig klar over at det krevde masse arbeid å fortsette forbedringen min, men så ble jeg lat, og sa til meg selv at det aller viktigste var at jeg var bra i hodet. Men egentlig tror jeg at du ikke blir bra bare med det ene. Du må være bra i hodet og i forholdet ditt til stress, men du kan ikke slutte med avspenningen. Det er det jeg har gjort.

Det er en stund siden dette tilbakefallet mitt nå. Til tross for at jeg er lei og skuffet, har jeg bestemt meg for at jeg bare må innse tapet. Jeg har utsatt eksamen for å minske stresset, slik at jeg kan ha fullt fokus på å bli FRISK. Jeg har også meldt meg opp på enda en behandlingsperiode på Mensendieck. Jeg trenger et skikkelig spark bak, for jeg merker at jeg nå har falt såpass ut av behandlingsløpet, at jeg sliter med å komme igang igjen. Jeg tenker liksom at, “jaja, nå er jeg jo havnet på bunn igjen, er det verdt å starte opp igjen?”. Selvfølgelig er det verdt det. Men det blir veldig mye enklere for meg når jeg får gå til behandling. Jeg har alltid vært slik, jeg er dårlig med egentrening. Derfor trenger jeg lagidrett og treningstimer osv, altså en timeplan som MÅ holdes. 

Så ja. Beklager hvis jeg skuffer dere også, jeg vet flere av dere har sett på meg som motivasjon fordi jeg ble så mye bedre. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve igjen… Og legge skuffelsen bak meg, så jeg kan bevege meg fremover igjen.

Moralen? IKKE GI OPP. IKKE STOPP. Hvis du har startet på en behandling, lær deg å inkorporere det i hverdagen, så det blir like vanlig som å pusse tenna eller spise frokost. Jeg tror egentlig ikke vi noen sinne kan slutte å behandle vestibulitten…