Aldri gi opp!

Bilde

 

Jeg har kommet igang med behandling igjen. Jeg datt av lasset, og klarte ikke å komme igang på egenhånd, for jeg hadde falt så langt tilbake. Smertene etter samleie kunne vare i et par dager, underlivet mitt var bare blitt rått og ømt igjen. Så jeg bestemte meg for at jeg trenger hjelp, og dro tilbake til Mensendieck. Jeg har nå vært der tre ganger, og gjort øvelser i mellomtiden. I går hadde jeg sex, og jeg kjente FORBEDRING! Ja, det var startvansker og stramt, men så løsnet det litt og jeg klarte å slappe av til tider. Det var litt av og på. Etterpå svei det litt, ja, men ikke ekstremt! Og etter å ha slappet av litt gikk jeg på do og tisset. På sitt verste er dette som å tisse i et sår. Denne gangen gjorde det ikke vondt. Og neste dag kjente jeg ingenting! Så nei, det er ikke all verdens, men samtidig er det … all verdens. Haha. Dette har gått FORT, og jeg er ikke ferdig enda! For meg beviser bare dette at dersom du klarer å bli bra (eller bedre) én gang, så går det enda fortere neste gang, selvom du kanskje har et tilbakefall eller tilbakesteg.

Fysioen min fortalte meg også at sannsynligheten for tilbakefall reduseres kraftig dersom du først har klart å bli helt bra én gang! Jeg ble aldri helt bra, bare veldig mye bedre, derfor var det nok også lettere for meg å få tilbakefall. Men ettersom jeg i mitt hode har tenkt at dette er noe jeg må slite med hele livet, så var det veldig motiverende å høre. Klar det én gang, så blir alt lettere. Klar det to ganger og det blir ekstremt mye lettere. Håper dette kan motivere noen andre der ute også. 

 

Stå på!

Advertisements

Update

En leser spurte meg for litt siden om jeg klarer å holde forbedringen min stabil. 

Det har jeg ikke klart.. 

Jeg sluttet med behandlingen på Mensendieck fordi min andre behandlingsperiode var over. Jeg var lykkelig, jeg var forbedret, og jeg var svært klar for å bare slappe av litt, ta ting med ro. Resultatet ble at jeg slurvet med øvelsene mine. Da tiden kom for å ha penetrerende sex igjen, var det brått kjempevondt. Jeg sa til meg selv “Okei, du har faktisk vært veldig anspent i dag, så det gir mening. Dette betyr ikke at du har fått et massivt tilbakesteg, du er bare verre akkurat i dag. Ikke nødvendigvis i morgen.” Jeg lot det gå. Etter en stund hadde vi sex igjen. Eller det vil si, vi hadde tenkt til å ha sex. Vi prøvde. Men jeg måtte stoppe det. Det svei, det var trangt, og det føltes rett og slett ikke mulig å gjennomføre det.

Jeg er veldig skuffet og lei meg. Jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg var egentlig klar over at det krevde masse arbeid å fortsette forbedringen min, men så ble jeg lat, og sa til meg selv at det aller viktigste var at jeg var bra i hodet. Men egentlig tror jeg at du ikke blir bra bare med det ene. Du må være bra i hodet og i forholdet ditt til stress, men du kan ikke slutte med avspenningen. Det er det jeg har gjort.

Det er en stund siden dette tilbakefallet mitt nå. Til tross for at jeg er lei og skuffet, har jeg bestemt meg for at jeg bare må innse tapet. Jeg har utsatt eksamen for å minske stresset, slik at jeg kan ha fullt fokus på å bli FRISK. Jeg har også meldt meg opp på enda en behandlingsperiode på Mensendieck. Jeg trenger et skikkelig spark bak, for jeg merker at jeg nå har falt såpass ut av behandlingsløpet, at jeg sliter med å komme igang igjen. Jeg tenker liksom at, “jaja, nå er jeg jo havnet på bunn igjen, er det verdt å starte opp igjen?”. Selvfølgelig er det verdt det. Men det blir veldig mye enklere for meg når jeg får gå til behandling. Jeg har alltid vært slik, jeg er dårlig med egentrening. Derfor trenger jeg lagidrett og treningstimer osv, altså en timeplan som MÅ holdes. 

Så ja. Beklager hvis jeg skuffer dere også, jeg vet flere av dere har sett på meg som motivasjon fordi jeg ble så mye bedre. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve igjen… Og legge skuffelsen bak meg, så jeg kan bevege meg fremover igjen.

Moralen? IKKE GI OPP. IKKE STOPP. Hvis du har startet på en behandling, lær deg å inkorporere det i hverdagen, så det blir like vanlig som å pusse tenna eller spise frokost. Jeg tror egentlig ikke vi noen sinne kan slutte å behandle vestibulitten… 

Berg- og dalbane

Bilde

Så, det merkeligste skjedde…

Samme dag som jeg skrev forrige innlegg (som for øvrig handlet om all framgangen jeg har hatt) hadde jeg et tilbakefall. Fra å ha klart å ha sex med kun sviing som svarte til en 2’er på smerteskalaen, var jeg brått oppe i en 6’er. Og jeg sa ikke ifra til kjæresten min før dagen etterpå. Jeg beit sammen tenna, og veide min kjærestes orgasme opp mot min egen helse. Jeg gjorde med andre ord alt feil. 

Etter dette gikk det en god stund før vi prøvde å ha sex igjen. Jeg tror jeg personlig var litt i sjokk over at jeg så brått kunne falle tilbake til gammelt smertemønster, og det ville ikke forundre meg om kjæresten min også ble litt skuffet og frustrert.. Vit dette: det er ikke rettferdig mot noen å si ifra lenge etterpå om at det de en gang gjorde, faktisk gjorde vondt for deg. Da kan de jo ikke tilpasse seg, de må bare godta at de skadet deg.. Dette skaper ikke et bra grunnlag for tillitsfull og deilig sex!

Nåvel. Så hadde jeg et tilbakefall. Men jeg snakket med fysioterapeuten min, og hun overbeviste meg om at jeg kunne skape framskritt like fort som man kan få et tilbakefall. Jeg vendte derfor nesa fremover, gav slipp på frustrasjonen og skuffelsen, og fortsatte å jobbe  målrettet med fysioen. 

Jeg og kjæresten min hadde for det meste oralsex den neste tiden. Dette skaper veldig positive opplevelser for meg også, for oralsex er fullstendig smertefritt for meg. Derfor passet det fint å roe ned på denne måten, så jeg slapp å sette meg i salen igjen for fort. 

Så kom dagen hvor jeg var ferdig med all fysiobehandling. Vi hadde enda ikke hatt sex. Men nå hadde jeg et sterkt behov for å finne ut om alt arbeidet hadde lønt seg. Fysioterapeuten min hadde allerede fortalt meg at hun kjente bedring i andre anspente muskler i kroppen min, som nå har lært seg å slippe litt mer taket. Jeg VET at jeg har skapt mange endringer i kroppen min – til det bedre. Nå ville jeg bare ha beviset. 

Så jeg hadde endelig sex med kjæresten min. Og vet dere hva? Det var SMERTEFRITT!!! 

Av og til kjente jeg at det kunne komme til å svi. Da sørget jeg for å endre på noe for å tenne meg selv litt mer, få meg selv til å bli litt mer i sonen i stedet for å tenke kun på penetrering og forvente sviing. Jeg tok for eksempel på meg selv, fikk ham til å ta på meg, eller fikk ham bare til å gjøre andre ting som tenner meg – mens vi hadde penetrerende sex såklart. Jeg ville ikke gi opp så lett. Å skifte stilling fungerte også! 

Etterpå kjente jeg ingen sviing. Ingen! Tilståelse? Jeg begynte faktisk å gråte… Jeg var bare så sjeleglad for … ja. Alt. 

Etter en liten stund dukket det riktignok opp liiitt sviing. Men vet du hva? Jeg karakteriserte sviingen som en 1’er. Så lavt har jeg aldri vært før. Jeg er motivert som aldri før, og håper at jeg kan klare å holde forbedringen min gående til tross for at jeg nå ikke lenger går til fysioterapi.

Håper jeg kan motivere dere også! Hvordan går det med dere alle om dagen?