Reisen mot helbredelse

Hei alle sammen,

Jeg har ikke skrevet på en stund, men jeg har verken glemt dere eller vestibulitten. I dag ønsker jeg litt å skrive om min nåværende situasjon, og min opplevelse av reisen mot helbredelse.

Jeg har en god stund nå følt meg tilnærmet frisk. Det vil si, nei, jeg føler aldri at vestibulitten er helt borte. Av og til kommer den og går i styrke, men i det siste har jeg hatt en betraktelig overvekt av svak styrke, nesten ikke-eksisterende. Jeg har også gjort meg et par erfaringer. Det ene, som kom litt overraskende på meg, er at det gjør ikke noe særlig vondt å bruke Xylocain 5 % lenger. Denne kremen kommer i 2 % og 5 %. De fleste jenter med vestibulitt synes ofte det er ille nok å påføre den i 2 %. Jeg har alltid brukt 5 %, men hver gang jeg påfører den brenner det nedentil – riktig nok bare en liten stund. Helt til nå i det siste. Jeg kjenner det knapt i underlivet når jeg smører meg. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg ble fortalt for lenge, lenge siden. Jeg fikk høre at legene først ikke trodde det skulle gjøre vondt for oss å påføre Xylocain, men senere lærte de at for jenter med vestibulitt gjør det faktisk vondt, men ikke for alle andre! Konklusjonen kan jo da fort trekkes mot at jeg faktisk holder på å bli helt kvitt dette?

butterflies-flying_23-2147513344

En annen erfaring jeg har gjort meg, er at jo mer tent jeg er, jo mindre vondt gjør sexen. For vi har jo et helt spekter når det kommer til dette med å være tent – i alle fall etter min erfaring. Noen ganger tenker jeg bare at jeg og kjæresten burde ha sex fordi det er lenge siden. Andre ganger tenker jeg at jeg har lyst på sex. Men er egentlig kroppen helt med? Det aller beste er hvis jeg og kjæresten klarer å bygge opp en tenning før vi har sex, slik at hele kroppen min er fullstendig klar og forberedt til å ha sex. Det er i disse tilfellene at jeg finner den fullstendig smertefrie sexen! Så jeg vil anbefale alle å bli mer bevisst på akkurat dette, da jeg også tror dette har nær sammenheng med hvorfor vi har vestibulitt. Jeg tror også dette er årsaken til at mange vestibulittjenter opplever forbedring når de får ny kjæreste. Tenningen er så mye større.

Av og til overtaler vi kanskje oss selv til at vi “burde” eller “har lyst” til å ha sex, men vi er ikke egentlig kåte. En annen ting å være bevisst på er at dersom du faktisk har sex uten å være så tent, og det viste seg at det skulle gjøre litt vondt, ja, så er ikke det verdens undergang! Etter min erfaring er vestibulitten litt slik at den kan komme og gå like fort. Det vil si at sex kan være vondt én dag, og smertefri en annen, og tilbake til vondt igjen. Men bare dersom jeg ikke går ned i en depresjon bare fordi det var vondt sist. Hvis jeg ikke lar det gå til hodet på meg at det gjorde vondt, så kan jeg ha en smertefri opplevelse bare få dager senere!

Dette tar meg til min opplevelse av reisen mot helbredelse. For det er en merkelig reise. Du starter idet du får diagnosen. Du opplever en følelse av lettelse fordi du nå vet hva som feiler deg, og en følelse av forrvirring, for hva er løsningen?! Legene vet ikke, internettet har begrenset med informasjon, bloggene sier kanskje forskjellige ting, og hvor er de aktive bloggene med jenter du kan spørre til råds? Så starter du behandlingen – som jo kan være så mangt. Mange prøver soppkur, og opplever forverring. Noen prøver botox, uten hell. Du blir fortalt at du må “slappe av”, men du slapper da av?! Du blir frustrert. I hvilken grad skal man egentlig slappe av for å bli kvitt dette, må du sette hele livet ditt på pause?! Frustrasjon er en rød tråd gjennom det hele, egentlig. Og den hjelper ikke det grann. Det var det samme med meg. Jeg gikk rundt og følte at jeg måtte ta placebo, men samtidig vite at medisinen jeg tok var placebo, og allikevel håpe på en placebo-effekt. Med det mener jeg at jeg liksom skulle ha sex, men ikke forvente den smerten som jeg jo hadde så lang erfaring med. Bare slappe av og tenke at det kommer til å bli deilig, og ikke vondt. Hvordan gjør man det, når man kun har erfaring med det ene?!

Du blir oppgitt. Du ser ikke lyset i enden av tunnellen. Kanskje stopper du med all behandling, går inn i en periode av “denial”. Det har jeg også gjort et par ganger. Jeg har stoppet å skrive på bloggen, jeg har hatt smertefull sex og fortalt kjæresten min at det gikk helt fint. Jeg orket ikke å tenke på det mer. Helt til du finner motivasjonen igjen, og på ny prøver behandling. Jeg valgte fysioterapi. Og helt uten medisiner og kremer og botox, følte jeg brått forbedring. Bare gjennom muskelavslapping flere ganger i uka. Siden da har det gått både opp og ned, i store topper og dype daler. Men det viktigste var å oppleve beviset på at man kan bli bedre. Den følelsen gjelder det å klamre seg til. Og hver gang jeg føler forbedring blir jeg litt overrasket. Og jeg prøver ofte å tenke på; “Hva er det jeg gjorde riktig”? Jeg vet at fysioterapien hjalp meg mye. Men det er samtidig lenge siden jeg har drevet med fysioterapi nå. Nå gjør jeg ingenting annet enn å sporadisk smøre meg med Xylocain.

Det jeg kan si, er at jeg har et mye mer avslappet forhold til det hele nå. Det er så rart, hvordan legene ber deg om å slappe av, og du skjønner ikke hvordan du skal gjøre det riktig før du bare … gjør det. Og først da gir det mening. Vestibulitten er ikke lenger kilde for fortvilelse for min del. Gjør det litt vondt, så godtar jeg det, smører meg litt ekstra med Xylocain de neste dagene, og går videre med livet mitt. Hver gang jeg har sex, går jeg inn i det med en innstilling om at jeg har lyst til å ha sex, og ikke en frykt for at det skal gjøre vondt. Et “hot” (pun intended) tips er å utforske seksuelle lyster – kanskje til og med fetisjer? Gjør noe som tenner deg! Ta del i sex-akten, ikke bare “la” noen ha sex med deg! Jo mer trygg du blir på sexen, jo mer den tenner deg, jo mer vil du ha lyst på den og jo mer avslappet vil du bli i situasjonen. Det er i alle fall min erfaring.

Jeg håper jeg kan hjelpe noen der ute, og jeg håper dere kommer til meg dersom dere har spørsmål eller bare vil snakke med noen.

Jeg er her.

Advertisements

Update

En leser spurte meg for litt siden om jeg klarer å holde forbedringen min stabil. 

Det har jeg ikke klart.. 

Jeg sluttet med behandlingen på Mensendieck fordi min andre behandlingsperiode var over. Jeg var lykkelig, jeg var forbedret, og jeg var svært klar for å bare slappe av litt, ta ting med ro. Resultatet ble at jeg slurvet med øvelsene mine. Da tiden kom for å ha penetrerende sex igjen, var det brått kjempevondt. Jeg sa til meg selv “Okei, du har faktisk vært veldig anspent i dag, så det gir mening. Dette betyr ikke at du har fått et massivt tilbakesteg, du er bare verre akkurat i dag. Ikke nødvendigvis i morgen.” Jeg lot det gå. Etter en stund hadde vi sex igjen. Eller det vil si, vi hadde tenkt til å ha sex. Vi prøvde. Men jeg måtte stoppe det. Det svei, det var trangt, og det føltes rett og slett ikke mulig å gjennomføre det.

Jeg er veldig skuffet og lei meg. Jeg er mest skuffet over meg selv. Jeg var egentlig klar over at det krevde masse arbeid å fortsette forbedringen min, men så ble jeg lat, og sa til meg selv at det aller viktigste var at jeg var bra i hodet. Men egentlig tror jeg at du ikke blir bra bare med det ene. Du må være bra i hodet og i forholdet ditt til stress, men du kan ikke slutte med avspenningen. Det er det jeg har gjort.

Det er en stund siden dette tilbakefallet mitt nå. Til tross for at jeg er lei og skuffet, har jeg bestemt meg for at jeg bare må innse tapet. Jeg har utsatt eksamen for å minske stresset, slik at jeg kan ha fullt fokus på å bli FRISK. Jeg har også meldt meg opp på enda en behandlingsperiode på Mensendieck. Jeg trenger et skikkelig spark bak, for jeg merker at jeg nå har falt såpass ut av behandlingsløpet, at jeg sliter med å komme igang igjen. Jeg tenker liksom at, “jaja, nå er jeg jo havnet på bunn igjen, er det verdt å starte opp igjen?”. Selvfølgelig er det verdt det. Men det blir veldig mye enklere for meg når jeg får gå til behandling. Jeg har alltid vært slik, jeg er dårlig med egentrening. Derfor trenger jeg lagidrett og treningstimer osv, altså en timeplan som MÅ holdes. 

Så ja. Beklager hvis jeg skuffer dere også, jeg vet flere av dere har sett på meg som motivasjon fordi jeg ble så mye bedre. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve igjen… Og legge skuffelsen bak meg, så jeg kan bevege meg fremover igjen.

Moralen? IKKE GI OPP. IKKE STOPP. Hvis du har startet på en behandling, lær deg å inkorporere det i hverdagen, så det blir like vanlig som å pusse tenna eller spise frokost. Jeg tror egentlig ikke vi noen sinne kan slutte å behandle vestibulitten… 

Tips

Legg deg ned på ryggen med beina strakt ut.

Ligg komfortabelt og prøv å ikke røre deg så mye. Begynn å puste dypt. Når jeg sier dypt, så mener jeg at du skal trekke inn pusten og kjenne hvordan brystet hever seg, lungene utvider seg og presser ribbeina ut til siden. Pust ut. Trekk pusten enda dypere, og kjenn hvordan magen hever seg til den lekre gravidmagen du kan lage uten å faktisk være gravid. Pust ut. Trekk pusten enda dypere, og visualiser at pusten beveger seg helt ned til underlivet ditt. Kjenn den samme effekten i underlivet, hvordan luften pustes inn og presser ned på underlivet fra innsiden, og hvordan luften liksom passerer gjennom når du puster ut igjen. Pust med hele kroppen, og kjenn alle spenninger slippe tak når du puster ut.

Pass på at du tar deg god tid med pusten, og at du har et lite mellomrom mellom innpust og utpust hvor du faktisk ikke puster i det hele tatt.

Nå: Nyt det. Gjør det i tre pust, gjør det i ti minutter. Gjør det under denne sangen.

Spenning

Jeg sitter nå og ser på “Hjelp, eg stammar” på NRK3. (Haha!)

Hva har det med vestibulitt å gjøre? Jeg begynner å innse nå, overraskende mye!

“Ei gruppe ungdomar vil gjerne slutte å stamme. Dei melder seg på eit tøft talekurs leia av popstjerna Gareth Gates. Mot slutten av kurset må dei tale for ei forsamling.”

For det første er det her snakk om personer med et problem. Et problem som er flaut, et problem som hemmer deg i livet. I hverdagen. I kjærligheten. Er det fysisk umulig for dem å lage alle lydene i et språk? NEI! Føles det fysisk umulig for dem? JA. Overbevisningen i hele kroppen og hodet om at de kommer til å stamme, gjør at lungene trekker seg sammen, luften forsvinner, leppene spenner seg, tunga låser seg, og ingen lyd kommer ut. Høres det kjent ut?

Når man ser dem snakke på kamera, er det til og med ganske åpenbart hva som skjer. De får det som kalles “blokker”, og hele kroppen låser seg, det er så vanvittig mye spenning, og spenningen både kommer av stress og skaper stress, så vel som å være ekstremt frustrerende. Like frustrerende som å ikke kunne ha sex med kjæresten din. 

Gareth forteller om hvilke stammere som er lettest og vanskeligst å kurere (eller skal man si hjelpe?). And get this: De letteste er de som har den verste stammingen!!! En kar ved navn Simon fikk blokkering på hvert. eneste. ord! Gareth forteller at disse er lettest å hjelpe nettopp fordi de nå har godtatt at “Dette er slik jeg er”, men at de på samme tid er desperate til å bare bli fortalt hva de skal gjøre for å bli kvitt problemet. Får de et snev av en løsning som faktisk fungerer, vil de “sluke den hel” og ha den raskeste forbedringen av alle. Det er noe å tenke på… 😉 

Videre forteller Gareth at de vanskeligste å hjelpe er de som sliter med å være overbevist av behandlingen. De som er usikre på om den nye måten å snakke på var bedre enn den de forsøkte før. Sarah har ikke så ille stamming, hun låser seg bare på visse ord, og da går hun gjerne for et synonym for å skjule for folk rundt henne at hun stammer. Hun har opparbeidet seg en teknikk som skal skjule stammingen, men løser den ikke. Den nye teknikken gjør det derimot mye mer åpenbart at hun stammer, fordi de kun skal snakke noen få ord etter et dypt åndedrag, og gjøre dette gjennom hele setninger. Den nye teknikken går ut på å innrømme at man stammer, og tilpasse seg etter sitt eget problem. I mine øyne er Sarahs gamle teknikk som en metafor for jenter med vestibulitt som biter tenna sammen under sex, stønner og kanskje faker orgasme, bare fordi de vil skjule problemet sitt for omverdenen. Den nye teknikken er en metafor for jenter med vestibulitt som må lære seg å stoppe sex-akten når det gjør for vondt, si ifra om at det gjør vondt, fortelle kjæresten at “Hei, kan du være litt forsiktig til å begynne med?”. Og Sarah er ikke overbevist i sitt eget sinn om at denne nye behandlingen er det beste for henne. Derfor ender også fremskrittene hennes opp med å gå saktere enn for de andre. 

Det er viktig å se mentaliteten man tar med seg inn i en behandlingsperiode. Det er viktig å ha innsikt nok til å være klar over hva du faktisk tenker, og være sta nok til å klare å overtale deg selv til å ombestemme deg. Altså… For at du skal bli bra må du (igjen metaforisk) begynne å tro på Gud! Og det er vanskelig for en ateist eller agnostiker å bare bestemme seg for noe som høres så latterlig ut. Men du, med alle smertene dine og vanskelighetene dine, må begynne å tro at du kan bli bra. Du må se på behandling som en vei ut.

Både Simon og Sarah begynte etter hvert å tro. Og da var det ingenting som kunne stoppe dem. Innen 3 dager hadde de begge to stammingen under kontroll, og kunne snakke foran en liten forsamling uten å stamme en eneste gang. Jeg gråt.. 

Jeg gråt fordi jeg ser så mye likhet. Det er så mye spenning i kroppen deres, og de løser det først og fremst ved å lære seg å puste dypt. Det er også slik jeg har arbeidet, det er også da jeg begynte å føle fremskritt. For meg var det hele bare enda et av de mange bevis jeg mener å ha på at kropp og “sjel” henger så mye tettere sammen en mange av oss har trodd. 

Gareth Gates har brukt det samme behandlingsprogrammet i 10 år, og jobber med de samme tingene hver eneste dag. Han snakker nå tilsynelatende uanfektet, men dette er fordi han fortsatt jobber med den samme teknikken hele tiden. 

Det må vi og. Vi må jobbe hver eneste dag med å ta oss tid til å puste dypt, kjenne på avspenningen og si til oss selv at det er ingen grunn til at du skal ha smerter. 

(SHOUTOUT til de to, søte leserne jeg tok en øl og litt påmfri med i går; Tusen takk. 🙂 Dere inspirerte meg.)

Berg- og dalbane

Bilde

Så, det merkeligste skjedde…

Samme dag som jeg skrev forrige innlegg (som for øvrig handlet om all framgangen jeg har hatt) hadde jeg et tilbakefall. Fra å ha klart å ha sex med kun sviing som svarte til en 2’er på smerteskalaen, var jeg brått oppe i en 6’er. Og jeg sa ikke ifra til kjæresten min før dagen etterpå. Jeg beit sammen tenna, og veide min kjærestes orgasme opp mot min egen helse. Jeg gjorde med andre ord alt feil. 

Etter dette gikk det en god stund før vi prøvde å ha sex igjen. Jeg tror jeg personlig var litt i sjokk over at jeg så brått kunne falle tilbake til gammelt smertemønster, og det ville ikke forundre meg om kjæresten min også ble litt skuffet og frustrert.. Vit dette: det er ikke rettferdig mot noen å si ifra lenge etterpå om at det de en gang gjorde, faktisk gjorde vondt for deg. Da kan de jo ikke tilpasse seg, de må bare godta at de skadet deg.. Dette skaper ikke et bra grunnlag for tillitsfull og deilig sex!

Nåvel. Så hadde jeg et tilbakefall. Men jeg snakket med fysioterapeuten min, og hun overbeviste meg om at jeg kunne skape framskritt like fort som man kan få et tilbakefall. Jeg vendte derfor nesa fremover, gav slipp på frustrasjonen og skuffelsen, og fortsatte å jobbe  målrettet med fysioen. 

Jeg og kjæresten min hadde for det meste oralsex den neste tiden. Dette skaper veldig positive opplevelser for meg også, for oralsex er fullstendig smertefritt for meg. Derfor passet det fint å roe ned på denne måten, så jeg slapp å sette meg i salen igjen for fort. 

Så kom dagen hvor jeg var ferdig med all fysiobehandling. Vi hadde enda ikke hatt sex. Men nå hadde jeg et sterkt behov for å finne ut om alt arbeidet hadde lønt seg. Fysioterapeuten min hadde allerede fortalt meg at hun kjente bedring i andre anspente muskler i kroppen min, som nå har lært seg å slippe litt mer taket. Jeg VET at jeg har skapt mange endringer i kroppen min – til det bedre. Nå ville jeg bare ha beviset. 

Så jeg hadde endelig sex med kjæresten min. Og vet dere hva? Det var SMERTEFRITT!!! 

Av og til kjente jeg at det kunne komme til å svi. Da sørget jeg for å endre på noe for å tenne meg selv litt mer, få meg selv til å bli litt mer i sonen i stedet for å tenke kun på penetrering og forvente sviing. Jeg tok for eksempel på meg selv, fikk ham til å ta på meg, eller fikk ham bare til å gjøre andre ting som tenner meg – mens vi hadde penetrerende sex såklart. Jeg ville ikke gi opp så lett. Å skifte stilling fungerte også! 

Etterpå kjente jeg ingen sviing. Ingen! Tilståelse? Jeg begynte faktisk å gråte… Jeg var bare så sjeleglad for … ja. Alt. 

Etter en liten stund dukket det riktignok opp liiitt sviing. Men vet du hva? Jeg karakteriserte sviingen som en 1’er. Så lavt har jeg aldri vært før. Jeg er motivert som aldri før, og håper at jeg kan klare å holde forbedringen min gående til tross for at jeg nå ikke lenger går til fysioterapi.

Håper jeg kan motivere dere også! Hvordan går det med dere alle om dagen?