Hvorfor har jeg vestibulitt?

Er det noen av dere som har tenkt på hvorfor dere har fått vestibulitt – og kommet fram til noe mulig svar?

Jeg har tenkt masse på dette. Og det er utrolig vanskelig å finne ut av, da legene ikke helt vet hvorfor man får det.

Min første gynekolog mener at kvinner sliter med å takle dagens to roller; morsrollen og karrierekvinnen. At vi i dagens stressamfunn tar på oss for mange oppgaver, og at dette fører til at vi blir anspent.

Han sa at stress kan forankre seg på flere måter, som depresjon, utslett, kløe eller smerter, for eksempel vestibulitt. Og at det er helt tilfeldig hvor det forankrer seg.

Min andre gynekolog sa at “du har ikke dette på grunn av ting som stresser deg utenfra, du har dette på grunn av hvordan du er”. At jeg er en anspent, kontrollfrik jente som får dette bare fordi jeg tenker sånn jeg tenker.

Første gynekologen bare forvirret meg, og andre gynekologen fornærmet meg egentlig litt. Og ingen av dem gav meg noen svar som gav mening for meg. De gav bare generelle svar som de har gjort seg opp en mening om at må gjelde for alle! Det tror ikke jeg er tilfelle.

Så jeg begynte å tenke. Jeg er ikke generelt en stresset person, men hva er det i tilfelle som stresser meg? Foreldrene mine sine forventninger kanskje. Angsten min rundt sex? Det har alltid vært tabu hjemme, og det har tatt meg lang tid å bli selvsikker på området.

I det siste har jeg tenkt litt mer…

Da jeg var ung hadde jeg en tendens til å tisse på meg ofte. Dette er selvfølgelig flaut å fortelle, men det er relevant for historien, og som anonym blogger har jeg tatt valget å ikke gi meg selv noen filtre… 😉

Jeg tisset altså på meg ofte. Når jeg måtte tisse måtte jeg finne en do i løpet av de neste 10-20 sekundene, ellers tisset jeg på meg. Jeg hadde ingen evner over hodet til å holde meg, og i alle fall ikke i flere timer som mange andre.

Dette varte ganske lenge, mye lenger enn for andre med samme problem. Jeg tror det i alle fall varte gjennom hele barneskolen. Kanskje til og med litt lenger.

Så etter hvert begynte jeg å lære meg å holde meg. Og da har jeg tenkt litt… Kanskje jeg var unormalt svak i bekkenmuskulaturen da jeg var yngre? Kanskje jeg har vært fullstendig slapp i musklene, forså å over flere år øve meg på å spenne dem så mye at det har ført til vestibulitten? Nå kan jeg nemlig holde meg kjempelenge.

Så da lurer jeg – er det flere der ute som har hatt dette problemet, og ikke tenkt på å koble det opp til vestibulitten?

Advertisements

Hvordan snakke med kjæresten om vestibulitt?

De fleste har veldig mange tanker og bekymringer rundt det å snakke med kjæresten om vestibulitt. Det forstår jeg veldig godt. Derfor er det verdt å bruke et innlegg på nettopp dette.

Jeg for min del fortalte faktisk kjæresten min om dette litt gradvis. Dette fordi jeg hadde jo ikke lyst til at han skulle tenke at han “skadet” meg hver gang vi hadde sex. Jeg ville jo ha intimiteten, på tross av smerten…

Her kommer også grunnen til at du  snakke med kjæresten din om dette. Jenter med vestibulitt kan ha en tendens (slik jeg har forstått det, og opplevd det) til å sette kjæresten og hans nytelse foran seg selv og smerten. Man presser seg gjennom sex fordi man ikke vil skuffe kjæresten, og legger med dette smertefulle opplevelser på seg selv.

Jeg (og alle fysioterapeuter jeg har vært hos) mener at man ikke skal slutte å ha sex dersom du kan gjennomføre dette. Så ikke sett opp et forbud for deg selv. Men er det for vondt, så må du også lære deg å sette deg selv først, slik at du kan klare å si ifra og eventuelt stoppe dersom det er for vondt. Da er det best om kjæresten din også er forberedt på at det kan skje.

Så – hvordan fortalte jeg kjæresten min om vestibulitten?

Først fortalte jeg ham at jeg ville til gynekolog. Jeg sa det svei sånn etter at jeg hadde sex (egentlig svei det jo hele veien) og at det kunne jo ikke være riktig. Han syntes det var en god idé, men lurte på om jeg ikke bare hadde behov for litt mer foreplay og at det var grunnen til sviingen.

Så dro jeg til gynekolog og fikk diagnosen. Jeg fortalte alt gynekologen sa til meg til kjæresten min, men jeg tror det var veldig vanskelig for ham å forstå hva vestibulitt er. Jeg forstår det jo ikke helt selv, legene forstår det jo ikke helt en gang. Det er det som gjør det vanskelig. Jeg prøvde å si noe sånt som:

Vestibulitt er en stressrelatert livsstilssykdom. Stress kan forankre seg som depresjon, utslett, magesmerter, eller som i mitt tilfelle; vestibulitt. Ingen vet hvorfor, men det jeg vet er at jeg har vondt, og jeg vil ikke ha vondt. For å bli bedre må man ha flere gode sexopplevelser enn dårlige, for hjernen må venne seg til at det er mer sannsynlig at dette vil bli deilig, og ikke vondt. I tillegg må man lære seg å stoppe når noe gjør for vondt. Derfor kan det hende at jeg må stoppe midt i akten, men det er viktig at jeg tar hensyn til vestibulitten og lytter til kroppen min, så jeg ikke utsetter meg selv for mer smerte enn nødvendig. Jeg synes dette er jævlig kjipt, og jeg kommer til å trenge din støtte og forståelse for å komme meg gjennom dette. Men jeg skal bli bra, og det er mulig å bli bra!

Kjæresten min svarte med å ta utfordringen på strak arm. Han har støttet meg, hørt på meg klage, og bagatellisert vestibulitten. Han har til og med sagt at han kan klare seg resten av livet på alle andre former for sex enn penetrerende, hvis det er det jeg trenger og ønsker. (Såklart ønsker jeg ikke det, men det er godt å høre ham si det).

Av og til har han også syntes at jeg snakket for mye om vestibulitten. Jeg har til tider latt det ta alt av min oppmerksomhet, og det har vært på nippet til å gjøre meg skikkelig deprimert. Det må man respektere. Og når jeg var sikker på at han ikke hadde vansker med å takle vestibulitten, kunne jeg også slutte å engste meg så mye for den. For mye av engstelsen gjelder jo også tanker rundt hva han tenker om det, hva han føler.

Gradvis fremover i tid kom jeg til å fortelle ham for eksempel at jeg har mye vondere enn han først kanskje har antatt. At det er som å tisse i et sår når jeg tisser etter sex. At det føles veldig trangt når han er inni meg. At jeg aldri har hatt en smertefri sexopplevelse.

Jeg tror det har overrasket ham. Og jeg er til tider usikker på hvor mye man faktisk burde fortelle en kjæreste. Det er viktig at han vet om problemet så han kan ta hensyn til det når dere prøver. Ikke gå for dypt, mye foreplay osv. Men samtidig engster jeg meg for å fjerne all intimitet og sexlyst dersom han er klar over hvor ille det faktisk har vært til tider.

Her må man vel bare vurdere kjæresten sin, og hva han er i stand til å takle. Noen kan sikkert ta veldig tungt på det. Alt de vil er å tilfredsstille kjæresten sin, og å høre at det de gjør ikke bare er utilfredsstillende, men også smertefullt, må etter min mening være ganske tungt å høre.

Det viktigste er vel å forklare at det er et problem i dag, men det kan også fikses med mye hardt arbeid. Deler av det arbeidet består i å skape så mange positive opplevelser rundt sex som mulig. Dette burde også være bra for ham. 😉 Kanskje kan du gi en kveld, uten å forvente noe tilbake, for du har ikke den beste dagen. Kanskje kan han holde seg til å gå ned på deg, og ikke ha penetrerende sex hver gang dere vil være intime. Og det må gjøres klart mellom dere at dersom du må stoppe under akten, så må det være okei. Det betyr ikke at du ikke har lyst på ham. Kanskje må man bare gjøre opp på andre måter for de gangene det ikke funker helt der nede.. 😉

Jeg har også snakket med jenter med vestibulitt som får smerter bare de ligger og koser litt med kjæresten. Etter min uprofesjonelle mening, er dette fordi tanken på sex skaper angst og stramming som igjen fører til smerter. Hva med å prøve å gjøre det klart for kjæresten din at i kveld vil du ikke ha sex, uansett hva, men du vil gjerne kose litt og være intim? Dryhump, bygg opp stemningen, og etter hvert vil du få så lyst på sex at du kanskje glemmer å være anspent?

For meg er også en veldig god løsning oralsex. Oralsex har aldri vært vondt for meg, så å holde seg til det i perioder kan være en lettelse.

Jeg tror … man må bare snakke om det. Svar på spørsmålene hans hvis han har noen. Hvis ikke han har noen spørsmål så få iallefall snakket ut om hvordan dere skal takle det i framtiden.

Jo, og en ting til! Jeg oppdaterer alltid kjæresten min på hvordan det gikk for meg etter hver gang vi hadde sex. Det er ikke alltid like gøy hvis jeg ender opp med å ha ganske vondt.. MEN å dele oppturene er himmelsk, og jeg ser at det gjør ham veldig glad også. Sist gang gråt jeg av glede fordi det hadde vært så deilig. Å kunne dele det med ham er veldig viktig for meg, og jeg tror det er viktig for ham også.

PS: Synes det er kjempehyggelig hvis noen av kjærestene deres ønsker å stille spørsmål på denne bloggen, så kan vi hjelpe hverandre. Det er ikke alltid like lett å være rett fram med kjæresten sin om sånne ting. 🙂

Del gjerne hvordan dere fortalte deres bedre halvdel om vestibulitten, og hvordan de har taklet det!

EDIT: Jeg spurte kjæresten min om han hadde noen tips. Han svarte at du bare må være ærlig med kjæresten din. Dersom vestibulitten påvirker vanlig sex burde man kanskje være åpen for alternativer, og eventuelt sørge for å gi litt ekstra “kos” til gutten din… 😉 

Dette har gitt resultater for to jenter med vestibulitt

Ett år har gått siden jeg publiserte denne bloggen. Jeg hadde et mål om å bli frisk om ett år på det punktet. Det er jeg ikke blitt…

Men jeg har hatt mange interessante erfaringer, og kommet rimelig nærme å bli bra flere ganger! I dette innlegget skal jeg dele de tingene som har funket for meg og en av mine lesere (hun har nettopp blitt bra – og jeg er så utrolig stolt av henne!).

FØRSTE GANG JEG MERKET FORBEDRING:

Det var da jeg startet med Atropin 5 %.

Etter å ha brukt denne kremen morgen og kveld en ukes tid, hadde jeg smertefri sex for første gang.

Kremen fikk jeg på resept fra Josef Ekgren, og den må bestilles på apoteket (Vitus/Ullevål sykehusapotek). Kremen er basicly øyedråper i kremform, og skal virke bedøvende på musklene og smertenervene i underlivet. (Se nyere post med link til mer info om kremen)

Jeg har ikke alltid vært like flink å bruke denne – av diverse grunner:

Fordi den er så tykk og hvit kan den være litt ulekker, hvis du har ønsker om at typen skal gå ned på deg samme kveld for eksempel…

Den er svindyr. 900 kr fordi den er bestillingsvare.

Den helbreder ikke, den bare eliminerer symptomene. Det øyeblikket du slutter kommer også smertene tilbake, etter min erfaring.

På den gode siden kan du bruke denne som motivasjon til å begynne med øvelser osv. Det er morsommere å jobbe med dette hvis man allerede kjenner litt forbedring i starten.

Dessuten er dette en smertefri krem å bruke, til sammenligning med Xylocain, som kan være ganske vond. Den skal også stå i kjøleskapet, noe som gjør den kjølende og deilig når du bruker den. Hvis den ikke står i kjøleskapet begynner den å lukte litt funky..

ANDRE GANG JEG KJENTE FORBEDRING, var etter noen uker med behandling hos Mensendieck Fysioterapi.

På denne tiden drev jeg med diverse øvelser som involverte kniping.

For eksempel: Hev deg opp på tå mens du hever armene, hold i noen sekunder mens du kniper, og slipp deg ned på gulvet igjen mens du slipper alle spenninger og svinger fram og tilbake med armene i pendel. Eller bekkenhev, hvor du ligger på ryggen, hever bekkenet og kniper mens du er oppe.

I dette opplegget gikk jeg til behandling i en time to ganger i uka, i tillegg til å gjøre mindre hjemmelekser, for eksempel ti repetisjoner av en av øvelsene to ganger i løpet av 3 dager.

Plutselig ble jeg bare bedre og bedre for hver uke. Det var helt fantastisk. Men så var behandlingsløpet slutt, og jeg klarte ikke å holde det gående på egen hånd. Der er jeg veldig skuffet over meg selv.

Jeg har også fått høre FRA EN LESER at hun er blitt SMERTEFRI den siste tiden! Dette er hva hun gjorde på den tiden hun ble bra:

Per dags dato er jeg fremdeles bra. Jeg har ikke vondt. Jeg forstår ikke helt at det er mulig…. Jeg kan merke en bitte liten tendens dersom jeg har hatt en stressende uke, men fordi jeg vet at det kan forsvinne like fort som det har kommet, så klarer jeg å la være å tenke på det. Og da forsvinner det. Ellers trives jeg veldig godt i hverdagen med alt jeg foretar meg – og det tror jeg er positivt. Så akkurat nå om dagen gjør jeg absolutt ingen øvelser. Jeg smører meg bare noen ganger i uka med nevnte olje: http://sunkost.no/produkter/barn-og-voksne-svangerskap-fodsel/fodselsforbe-olje/
Denne olja er faktisk utrolig god!

Men dette er altså hva jeg gjorde den perioden da jeg plutselig begynte å merke at jeg hadde mindre og mindre vondt:

1) På kveldstid gjennomførte jeg 10 minutter med knipeøvelser. 15 sek. knip, 15 sek. ikke-knip. Men jeg gjorde det ikke til et stressmoment, og jeg droppa øvelsene om morgenen. Det hadde jeg ikke tid til. Dessuten er det jævla kjedelig, så kveldsøvelser var nok 😛

2) Deretter smurte jeg på tynt, tynt med xylocain, og så masserte jeg med nevnte olje i 5 minutter. Da trykka jeg relativt hardt på “fugene” på hver side der det gjør mest vondt. Jeg pressa hardt og gnei fram og tilbake. Det gjorde vondt i starten, men etter hvert ble det bedre. Jeg tror at både xylocain og olja hjalp her. Det jeg også gjorde, som jeg leste et sted kunne ha en effekt, var at jeg sa høyt til meg selv at “dette er ikke vondt, og det er ikke farlig å ta på det”. Jeg tror det liksom skal ha noe med at du bryter tankemønsteret rundt at berøring av området = smerte. Nå skal det liksom være: berøring av området ≠ smerte.

3) Jeg tok (og tar fremdeles) e-vitamin-tilskudd (multi E, 30 mg) tre ganger i uka. Ikke mer.

4) Så kommer noe rart: Etter at jeg hadde lest det innlegget på nettet om hun som følte det ble bedre av å massere området MED e-vitaminolje, så tenkte jeg: Okay, jeg prøver. Jeg trenger ikke å si det til noen. Så et par ganger i uka (men IKKE hver gang jeg masserte), så delte jeg en e-vitaminkapsel, blanda oljen som var inni den med litt weledaolje og masserte med denne blandinga. Olja inni en e-vitaminkapsel lukter ikke digg, men det går.
Her er innlegget jeg ble inspirert av: http://www.experienceproject.com/stories/Have-Vulvar-Vestibulitis-Syndrome/1054241

Oppsummert: Litt øvelser, massasje med xylocain og olje, e-vitamin.
Konklusjon: Jeg er frisk, sånn omtrent, selv om jeg nesten ikke tør å si det. MEN: Om det ovenstående er årsaken til dette, kan jeg ikke garantere. Det KAN tenkes det er det, men det kan også være helt tilfeldig.

Alt godt til alle ❤

Fortell meg om du noen gang har følt noen forbedring, og om du vet hva som kan ha vært årsaken. Hvis du aldri har følt forbedring – prøv deg fram med noe av det vi har fått resultater av, og fortell meg om det hjelper for deg! Jeg må sette i gang igjen snart selv… Jeg vet jeg kan få det til, men skal jeg være helt ærlig, så er sannheten at jeg ikke gidder. Og det er ikke greit. Så jeg skal la meg inspirere av dere nå, og sette i gang – fra i dag av.

Lykke til, til alle sammen ❤

Spenning

Jeg sitter nå og ser på “Hjelp, eg stammar” på NRK3. (Haha!)

Hva har det med vestibulitt å gjøre? Jeg begynner å innse nå, overraskende mye!

“Ei gruppe ungdomar vil gjerne slutte å stamme. Dei melder seg på eit tøft talekurs leia av popstjerna Gareth Gates. Mot slutten av kurset må dei tale for ei forsamling.”

For det første er det her snakk om personer med et problem. Et problem som er flaut, et problem som hemmer deg i livet. I hverdagen. I kjærligheten. Er det fysisk umulig for dem å lage alle lydene i et språk? NEI! Føles det fysisk umulig for dem? JA. Overbevisningen i hele kroppen og hodet om at de kommer til å stamme, gjør at lungene trekker seg sammen, luften forsvinner, leppene spenner seg, tunga låser seg, og ingen lyd kommer ut. Høres det kjent ut?

Når man ser dem snakke på kamera, er det til og med ganske åpenbart hva som skjer. De får det som kalles “blokker”, og hele kroppen låser seg, det er så vanvittig mye spenning, og spenningen både kommer av stress og skaper stress, så vel som å være ekstremt frustrerende. Like frustrerende som å ikke kunne ha sex med kjæresten din. 

Gareth forteller om hvilke stammere som er lettest og vanskeligst å kurere (eller skal man si hjelpe?). And get this: De letteste er de som har den verste stammingen!!! En kar ved navn Simon fikk blokkering på hvert. eneste. ord! Gareth forteller at disse er lettest å hjelpe nettopp fordi de nå har godtatt at “Dette er slik jeg er”, men at de på samme tid er desperate til å bare bli fortalt hva de skal gjøre for å bli kvitt problemet. Får de et snev av en løsning som faktisk fungerer, vil de “sluke den hel” og ha den raskeste forbedringen av alle. Det er noe å tenke på… 😉 

Videre forteller Gareth at de vanskeligste å hjelpe er de som sliter med å være overbevist av behandlingen. De som er usikre på om den nye måten å snakke på var bedre enn den de forsøkte før. Sarah har ikke så ille stamming, hun låser seg bare på visse ord, og da går hun gjerne for et synonym for å skjule for folk rundt henne at hun stammer. Hun har opparbeidet seg en teknikk som skal skjule stammingen, men løser den ikke. Den nye teknikken gjør det derimot mye mer åpenbart at hun stammer, fordi de kun skal snakke noen få ord etter et dypt åndedrag, og gjøre dette gjennom hele setninger. Den nye teknikken går ut på å innrømme at man stammer, og tilpasse seg etter sitt eget problem. I mine øyne er Sarahs gamle teknikk som en metafor for jenter med vestibulitt som biter tenna sammen under sex, stønner og kanskje faker orgasme, bare fordi de vil skjule problemet sitt for omverdenen. Den nye teknikken er en metafor for jenter med vestibulitt som må lære seg å stoppe sex-akten når det gjør for vondt, si ifra om at det gjør vondt, fortelle kjæresten at “Hei, kan du være litt forsiktig til å begynne med?”. Og Sarah er ikke overbevist i sitt eget sinn om at denne nye behandlingen er det beste for henne. Derfor ender også fremskrittene hennes opp med å gå saktere enn for de andre. 

Det er viktig å se mentaliteten man tar med seg inn i en behandlingsperiode. Det er viktig å ha innsikt nok til å være klar over hva du faktisk tenker, og være sta nok til å klare å overtale deg selv til å ombestemme deg. Altså… For at du skal bli bra må du (igjen metaforisk) begynne å tro på Gud! Og det er vanskelig for en ateist eller agnostiker å bare bestemme seg for noe som høres så latterlig ut. Men du, med alle smertene dine og vanskelighetene dine, må begynne å tro at du kan bli bra. Du må se på behandling som en vei ut.

Både Simon og Sarah begynte etter hvert å tro. Og da var det ingenting som kunne stoppe dem. Innen 3 dager hadde de begge to stammingen under kontroll, og kunne snakke foran en liten forsamling uten å stamme en eneste gang. Jeg gråt.. 

Jeg gråt fordi jeg ser så mye likhet. Det er så mye spenning i kroppen deres, og de løser det først og fremst ved å lære seg å puste dypt. Det er også slik jeg har arbeidet, det er også da jeg begynte å føle fremskritt. For meg var det hele bare enda et av de mange bevis jeg mener å ha på at kropp og “sjel” henger så mye tettere sammen en mange av oss har trodd. 

Gareth Gates har brukt det samme behandlingsprogrammet i 10 år, og jobber med de samme tingene hver eneste dag. Han snakker nå tilsynelatende uanfektet, men dette er fordi han fortsatt jobber med den samme teknikken hele tiden. 

Det må vi og. Vi må jobbe hver eneste dag med å ta oss tid til å puste dypt, kjenne på avspenningen og si til oss selv at det er ingen grunn til at du skal ha smerter. 

(SHOUTOUT til de to, søte leserne jeg tok en øl og litt påmfri med i går; Tusen takk. 🙂 Dere inspirerte meg.)