Tanker. Hvorfor får vi vestibulitt?

Fikk lyst til å skrive her igjen, men vet ikke helt om hva, så jeg har på følelsen av at dette blir et litt “rablende” innlegg..

La oss starte med hvordan det går med meg? Som regel går det veldig bra. Jeg har gode dager og dårlige dager, men de fleste gode. Jeg finner at det stort sett er så enkelt at det har sammenheng med hvordan sexen gjennomføres. Ting som funker for meg er å sørge for foreplay, sørge for at kroppen min faktisk er klar, ikke bare hodet. Og ofte at jeg styrer den første penetreringen, det hjelper mye. At den ikke skjer for fort, eller brått. La kroppen bli klar over hva som skal skje. De gangene jeg får til de to tingene, er sexen fullstendig smertefri. Andre ganger blir jeg for spontan (hehe), men prisen kan bli litt dyr. Jeg er ikke der enda, rett og slett.

Jeg tenker mye på hvorfor vi får vestibulitt. “Flink pike-syndromet”. Flinke piker får det altså? Men hva betyr det?! Hva er egentlig en flink pike?! I dagens samfunn har det egentlig blitt et veldig negativt ladet begrep, og å knytte det til en “sykdom” eller “syndrom” gjør ikke saken bedre.

Da jeg fikk diagnosen hadde jeg nylig startet på en høyere utdannelse, jeg drev med idrett på høyt nivå og hadde fått meg en fantastisk kjæreste. (Ding ding ding! Flink pike-klokkene ringer!) Så hva betyr vestibulitt-diagnosen oppi det hele? At jeg skal slutte med disse tingene som kategoriserer meg som “flink”? Skal jeg gi opp? Bare senke standarden til meg selv og livet jeg vil leve? Dette var tanker jeg slet mye med på et tidspunkt. Hva betyr det???

Så jeg ble i tvil om jeg ville klare studiet mitt. Hva med idretten – ville den stå i veien for at jeg skulle klare studiet og livet mitt på en ok måte? Ville vestibulitten ødelegge forholdet mitt? Ett år følte jeg meg så oppslukt av det hele, at jeg utsatte eksamen og tok pause fra idretten. Jeg måtte ta et dypt åndedrag, og tenke hva det virkelig var jeg ville. Det neste året hadde jeg bare skole og kjæreste, det var alt. Og det var godt, fordi jeg fant ut at det ikke var livet for meg! Og så snart jeg fant ut at å senke terskelen ikke var det jeg hverken trengte eller ville, kunne jeg begynne å bygge på livet mitt igjen, stein for stein. Jeg begynte å få bedre karakterer, fordi jeg nå innså at jeg måtte stå for valget jeg hadde gjort med studiet. Med det mener jeg at jeg lenge følte at jeg ikke hørte til der, og at det ikke var mitt valg. Jeg hadde gode nok karakterer til å komme inn på et godt studie, og jeg fikk sterke tilskyndelser fra foreldre om at det ville være et godt valg. Men nå innså jeg, at jeg kunne slutte eller fortsette, og det ville være mitt valg, og hvis jeg fortsatte var det fordi jeg ville det. I tillegg gikk jeg tilbake til idretten, jeg spiller igjen i eliteserien, og det er morsommere enn noen gang. Ikke nok med det, jeg tok på meg lederverv i studentforeningen på studiet. Til høsten sitter jeg i styret i en av universitetets største studentforeninger. Og jeg har fått meg en relevant deltidsjobb som jeg starter til høsten. Og jeg har nesten bare gode dager med vestibulitten. Så konklusjonen må jo være; at å prestere på høyt nivå, eller sette høye krav til seg selv, kan ikke være problemet!

flower-with-yellow-bird

Jeg finner at “flinke piker” kan ha svært mange lag, svært mange personlighetstrekk, og jeg tror ikke legene egentlig har skjønt hvorfor det er disse “flinke pikene” som alltid ender opp med å få vestibulitten. Og jeg tenker og tenker, men jeg tror ikke det har noe å gjøre med at vi er flinke på skolen, eller har lyst på gode karakterer, eller lever travle liv. Jeg tror det har å gjøre med sexualiteten vår. Da mener jeg ikke om vi er homofile eller heterofile eller noe annet 😉 Jeg mener at flinke piker også ofte er de som er minst kjent med sin egen sexualitet.

Ta for eksempel meg! Vi snakket (eller snakker) aldri om sex i familien min. Da jeg fikk kjæreste som 16-åring var det ramaskrik i heimen, og vi fikk ikke sove i samme seng. Jeg følte meg som tidenes synder da jeg var 17 og endelig bestemte meg for å ha sex med ham. Det tok en evighet før jeg fant ut av masturbering, og første gang jeg hadde en orgasme var takket være min nåværende kjæreste, som jeg ble sammen med i en alder av 20. Jeg hadde begynt å lure på om jeg var en av de jentene som ikke kunne komme! Etter det tok det enda mer tid å finne ut hva jeg liker og ikke liker. Å finne selvtilliten til å ikke tenke på “hvordan ser kroppen min ut i denne vinkelen?” eller “kommer han til å se det inngrodde håret?”. Evnen til å ha sex for sin egen del, ikke for noen andre! Den siste er viktig. DU skal nyte sexen. Sex er gøy, fantastisk, intimt og flott! Jeg tror dette er grunnen til at mange har funnet god nytte i å ikke gå til psykolog, men til sexolog.

Uansett. Dette er selvfølgelig bare mine, fullstendig uprofesjonelle tanker. Jeg hadde elsket å høre litt hva deres tanker rundt det hele er, for jeg er sikker på at dere går igjennom mange av de samme tankeprosessene, men kanskje ikke ender opp med de samme svarene?

Håper det går bra med dere alle. 🙂

 

Advertisements

Reisen mot helbredelse

Hei alle sammen,

Jeg har ikke skrevet på en stund, men jeg har verken glemt dere eller vestibulitten. I dag ønsker jeg litt å skrive om min nåværende situasjon, og min opplevelse av reisen mot helbredelse.

Jeg har en god stund nå følt meg tilnærmet frisk. Det vil si, nei, jeg føler aldri at vestibulitten er helt borte. Av og til kommer den og går i styrke, men i det siste har jeg hatt en betraktelig overvekt av svak styrke, nesten ikke-eksisterende. Jeg har også gjort meg et par erfaringer. Det ene, som kom litt overraskende på meg, er at det gjør ikke noe særlig vondt å bruke Xylocain 5 % lenger. Denne kremen kommer i 2 % og 5 %. De fleste jenter med vestibulitt synes ofte det er ille nok å påføre den i 2 %. Jeg har alltid brukt 5 %, men hver gang jeg påfører den brenner det nedentil – riktig nok bare en liten stund. Helt til nå i det siste. Jeg kjenner det knapt i underlivet når jeg smører meg. Og det fikk meg til å tenke på noe jeg ble fortalt for lenge, lenge siden. Jeg fikk høre at legene først ikke trodde det skulle gjøre vondt for oss å påføre Xylocain, men senere lærte de at for jenter med vestibulitt gjør det faktisk vondt, men ikke for alle andre! Konklusjonen kan jo da fort trekkes mot at jeg faktisk holder på å bli helt kvitt dette?

butterflies-flying_23-2147513344

En annen erfaring jeg har gjort meg, er at jo mer tent jeg er, jo mindre vondt gjør sexen. For vi har jo et helt spekter når det kommer til dette med å være tent – i alle fall etter min erfaring. Noen ganger tenker jeg bare at jeg og kjæresten burde ha sex fordi det er lenge siden. Andre ganger tenker jeg at jeg har lyst på sex. Men er egentlig kroppen helt med? Det aller beste er hvis jeg og kjæresten klarer å bygge opp en tenning før vi har sex, slik at hele kroppen min er fullstendig klar og forberedt til å ha sex. Det er i disse tilfellene at jeg finner den fullstendig smertefrie sexen! Så jeg vil anbefale alle å bli mer bevisst på akkurat dette, da jeg også tror dette har nær sammenheng med hvorfor vi har vestibulitt. Jeg tror også dette er årsaken til at mange vestibulittjenter opplever forbedring når de får ny kjæreste. Tenningen er så mye større.

Av og til overtaler vi kanskje oss selv til at vi “burde” eller “har lyst” til å ha sex, men vi er ikke egentlig kåte. En annen ting å være bevisst på er at dersom du faktisk har sex uten å være så tent, og det viste seg at det skulle gjøre litt vondt, ja, så er ikke det verdens undergang! Etter min erfaring er vestibulitten litt slik at den kan komme og gå like fort. Det vil si at sex kan være vondt én dag, og smertefri en annen, og tilbake til vondt igjen. Men bare dersom jeg ikke går ned i en depresjon bare fordi det var vondt sist. Hvis jeg ikke lar det gå til hodet på meg at det gjorde vondt, så kan jeg ha en smertefri opplevelse bare få dager senere!

Dette tar meg til min opplevelse av reisen mot helbredelse. For det er en merkelig reise. Du starter idet du får diagnosen. Du opplever en følelse av lettelse fordi du nå vet hva som feiler deg, og en følelse av forrvirring, for hva er løsningen?! Legene vet ikke, internettet har begrenset med informasjon, bloggene sier kanskje forskjellige ting, og hvor er de aktive bloggene med jenter du kan spørre til råds? Så starter du behandlingen – som jo kan være så mangt. Mange prøver soppkur, og opplever forverring. Noen prøver botox, uten hell. Du blir fortalt at du må “slappe av”, men du slapper da av?! Du blir frustrert. I hvilken grad skal man egentlig slappe av for å bli kvitt dette, må du sette hele livet ditt på pause?! Frustrasjon er en rød tråd gjennom det hele, egentlig. Og den hjelper ikke det grann. Det var det samme med meg. Jeg gikk rundt og følte at jeg måtte ta placebo, men samtidig vite at medisinen jeg tok var placebo, og allikevel håpe på en placebo-effekt. Med det mener jeg at jeg liksom skulle ha sex, men ikke forvente den smerten som jeg jo hadde så lang erfaring med. Bare slappe av og tenke at det kommer til å bli deilig, og ikke vondt. Hvordan gjør man det, når man kun har erfaring med det ene?!

Du blir oppgitt. Du ser ikke lyset i enden av tunnellen. Kanskje stopper du med all behandling, går inn i en periode av “denial”. Det har jeg også gjort et par ganger. Jeg har stoppet å skrive på bloggen, jeg har hatt smertefull sex og fortalt kjæresten min at det gikk helt fint. Jeg orket ikke å tenke på det mer. Helt til du finner motivasjonen igjen, og på ny prøver behandling. Jeg valgte fysioterapi. Og helt uten medisiner og kremer og botox, følte jeg brått forbedring. Bare gjennom muskelavslapping flere ganger i uka. Siden da har det gått både opp og ned, i store topper og dype daler. Men det viktigste var å oppleve beviset på at man kan bli bedre. Den følelsen gjelder det å klamre seg til. Og hver gang jeg føler forbedring blir jeg litt overrasket. Og jeg prøver ofte å tenke på; “Hva er det jeg gjorde riktig”? Jeg vet at fysioterapien hjalp meg mye. Men det er samtidig lenge siden jeg har drevet med fysioterapi nå. Nå gjør jeg ingenting annet enn å sporadisk smøre meg med Xylocain.

Det jeg kan si, er at jeg har et mye mer avslappet forhold til det hele nå. Det er så rart, hvordan legene ber deg om å slappe av, og du skjønner ikke hvordan du skal gjøre det riktig før du bare … gjør det. Og først da gir det mening. Vestibulitten er ikke lenger kilde for fortvilelse for min del. Gjør det litt vondt, så godtar jeg det, smører meg litt ekstra med Xylocain de neste dagene, og går videre med livet mitt. Hver gang jeg har sex, går jeg inn i det med en innstilling om at jeg har lyst til å ha sex, og ikke en frykt for at det skal gjøre vondt. Et “hot” (pun intended) tips er å utforske seksuelle lyster – kanskje til og med fetisjer? Gjør noe som tenner deg! Ta del i sex-akten, ikke bare “la” noen ha sex med deg! Jo mer trygg du blir på sexen, jo mer den tenner deg, jo mer vil du ha lyst på den og jo mer avslappet vil du bli i situasjonen. Det er i alle fall min erfaring.

Jeg håper jeg kan hjelpe noen der ute, og jeg håper dere kommer til meg dersom dere har spørsmål eller bare vil snakke med noen.

Jeg er her.

Vaginisme og bekkenøvelser

Jeg fikk nettopp en kommentar fra en omtenksom kjæreste som ba om tips til samboeren sin som hovedsakelig sliter med vaginisme. Jeg vil dele svaret mitt i et innlegg også, da jeg ser for meg at dette er tilfelle for mange der ute.

Two-birds-eat-insects_1680x1050

Hei! Jeg har slitt med begge deler, og ble selv faktisk kvitt vaginismen først. Det som jeg følte hjalp meg mest på den fronten, var pusteøvelser, kombinert med bekkenøvelser. Hvis samboeren din hadde klart å få en rutine på å prøve slike øvelser kanskje to ganger i uka, i 10 minutter, tror jeg det ville gjort underverker.

Her er det viktige å huske på når man gjør bekkenøvelser (knipeøvelser) når man har vaginisme: Strammingen er ikke fokuset! Vi strammer jo generelt FOR MYE, så å klare å stramme de musklene mer blir feil fokus. Allikevel øver vi på å stramme musklene, men det er bare for å få tak i dem, og fordi muskler alltid slapper lettere av hvis man spenner dem godt først.

En knipeøvelse kan derfor bestå i å: puste dypt inn gjennom nesa, helt ned i magen, mens man prøver å stramme bekkenmuskulaturen. En god beskrivelse på hvordan man skal stramme er (sorry, her blir det litt grafisk) å se for seg at man ved hjelp av musklene skal presse en imaginær tampong lenger inn. Strammingen trenger man ikke holde så lenge, bare til man får tak, for eksempel. Når man så puster godt og sakte ut gjennom munnen, skal man samtidig kjenne bekkenmuskulaturen slippe tak. Jeg liker å visualisere at jeg puster ned i magen, forså å puste ut gjennom underlivet. Det gir jo ikke mening, men visualiseringen hjelper faktisk! Fokuset skal være på å slappe av, så man kan bli liggende og puste litt til man føler at man faktisk klarer å slappe av i musklene. Ikke før du kjenner avslappingen, kan du prøve å stramme på innpust igjen.

Denne puste-/knipeøvelsen kan også gjøres i kombinasjon med for eksempel bekkenhev. Da ligger man på ryggen, trekker helene opp mot rumpa, og løfter bekkenet rett opp på innpust, mens man kniper. Så puster man ut og senker bekkenet sakte ned. Følelsen av å slippe ned bekkenet forså å legge seg på gulvet, bidrar til den deilige avslapningsfølelsen.

I dag har jeg fått ganske god kontakt med bekkenmuskulaturen. Når man har det, kan man bare jevnlig kjenne etter om «Er jeg anspent nå?» og så kanskje gjøre et lite knip, eller bare kjenne etter om man kan få musklene til å spenne av igjen.

Jeg vet det er frustrerende med vestibulitt og vaginisme. Man vil bare bli bra, og prøver alle disse forskjellige behandlingsmåtene, og ingen vet egentlig hvordan man skal bli frisk. Litt av poenget er å ikke stresse for mye med det. Hold fokus på øvelser i 10 minutter to ganger i uka, og utenom disse tidene; ikke tenk så mye på det. Nyt livet, gjør gode valg for sitt eget beste, og ikke fortvil for mye. Man kan bli bra.

Friskere enn noen gang før

Hei, venner!

Jeg er ikke borte, jeg leser alle kommentarer som kommer inn samme dag jeg får mail om dem. Men det er med meg som med så mange andre vestibulittbloggere, jo bedre vi bli jo mindre blogger vi. Jeg skal forsøke å ikke gi helt slipp på bloggen, da jeg fortsatt ønsker å hjelpe andre der ute.

Så. La oss oppdatere litt.

Jeg er … veldig bra om dagen. Jeg vet ikke om jeg ville kalt meg selv 100 % frisk, men jeg går heller ikke rundt og tenker at jeg er syk. Jeg har som oftest tilnærmet smertefri sex om dagen. Alt fra null smerte og ømhet til noe ømhet etterpå. Noen ganger føler jeg også at jeg er litt tilbake til ømt både under og etter. Forskjellen er nok at jeg tar ikke så tungt på det lenger!

For det første er det ikke snakk om store smerter, og for det andre kan de forklares på så mange måter, det er ikke nødvendigvis bare vestibulitten som gjør det. Noen ganger er man kanskje ikke tent nok før man starter selve penetreringen. Noen ganger varer han litt lenger enn hva som er godt for meg, og med tanke på størrelsen hans er det da ikke så rart om man er litt øm etterpå, om man legger sammen to og to. Altså: Stor + varer lenge = au. 😉

Ved å ikke lenger ta så tungt på det, merker jeg også at jeg kan gå fra å ha en ganske dårlig dag til å ha en veldig god dag med bare et par dagers mellomrom. Det er rett og slett ikke det store nederlaget lenger, hvis jeg plutselig skulle ha en dårlig dag.

Når det gjelder behandling har jeg veldig lite fokus på det om dagen.. I ny og ne smører jeg meg kanskje med litt Xylocain 5 %. For eksempel før seksuell omgang fordi det var litt ømt sist gang. Bortsett fra det har jeg også Weledaolje stående ved senga og smører meg med den når jeg får lyst. Absolutt ikke hver dag, jeg har egentlig ikke noen fast rutine på det. Jeg føler meg litt ømmere etter mensen, så da smører jeg kanskje, eller hvis jeg hadde en litt dårlig dag dagen før.

hawk-soaring-over-clouds-under-sunset-preview

Alt i alt føler jeg meg friskere enn noen gang før! Kroppen virker som om den fungerer igjen, og det gjør meg veldig lykkelig. Av alt jeg har prøvd, må altså noe ha fungert. Først fikk jeg kontroll over bekkenmusklene slik at jeg selv kunne styre dem til å slippe spenningen, så fikk jeg litt ekstra hjelp av smertestillende kremer, og deretter måtte jeg jobbe med hodet både for å gi slipp på stressende tanker, men også å godta at jeg er frisk, og at å føle litt smerte ikke trenger å være verdens undergang. Nå tenker jeg nesten ikke på vestibulitten lenger, og i alle fall ikke på samme måte som jeg gjorde før! Den finnes, men jeg gidder ikke la den ta over livet mitt.

Det psykiske aspektet ved vestibulitt – Vestibulitthelvete.WordPress

url

Jeg vil veldig gjerne at dere skal lese dette innlegget;

https://vestibulitthelvete.wordpress.com/2015/05/07/det-psykiske-aspektet-ved-vestibulitt/

“K” skriver litt om det psykologiske aspektet ved vestibulitt og hva hun har lært av å gå til psykolog. Dette er noe jeg også har tenkt mye på, men dessverre har jeg enda ikke gått til psykolog selv, og kan ikke bidra med det perspektivet. “K” var derfor så snill å la meg dele linken til innlegget hennes her, og jeg anbefaler alle å lese det 🙂

Et viktig tema hun tar opp er dette med å kun ha sex når kroppen din virkelig vil det. Det er veldig interessant, når man først begynner å tenke på forskjellen på å ville i hodet og ville i kroppen. Tenker du deg om, så vet du forskjellen.

Slenger ved sitatet som har ligget i bakhodet mitt helt siden jeg leste innlegget:

det er mye bedre å ha smertefri sex en gang i måneden, hvis det bare er så ofte kroppen er med, enn å ha sex fler ganger i uken når det gjør vondt.

Solskinnshistorie #3

Vestibulitt kommer i flere former.

Min vestibulitt består/besto i ubehag ved tampongbruk, ubehag ved kombinasjon av stram bukse og tampong og smerte under og etter sex.

Så finnes det de som har smerte oftere, for eksempel i stressede situasjoner, spesielt i eksamenstider eller etter en krangel. Stram olabukse er uaktuelt.

Noen har vondt hele tiden. Smerter når de sitter, smerter når de går, smerter når de tisser.

bird_and_the_sky_of_dream_by_ndjengs-d5sf9bo

I dag har jeg fått gleden av å høre en solskinnshistorie, og jeg vil dele den med dere!

“Maria” forteller:

Min vestibulitt startet da jeg var 22 år gammel (en måned etter bryllupet mitt…) Nå er jeg nesten helt frisk. Jeg er nesten 30 år og har vært syk i 8 år, 4 av de uten noen diagnose.

I løpet av disse 4 årene uten diagnose fikk jeg høre omtrent alt: “det er alt i hodet ditt, du må snakke med en psykolog,” “du er redd for sex,” “problemet er at du er lesbisk,” osv osv… Det var umulig for meg å gjøre noe som helst (sitte ned, sove, fokuserer på noe) på grunn av konstant smerte. Det var så ille at jeg gråt hver gang jeg skulle tisse, og jeg fikk ikke sove mer en 2-3 timer til sammen på grunn av smerte.

Etter 4 år kontaktet jeg en forening av folk som har vestibulitt og vulvodini i mitt land (jeg er fra Spania), og de sendte meg til en fransk lege, Dr. Eric Bautrant, som er den fremste spesialisten i vulvodini i Europa. Jeg fikk en diagnose og en behandling (medisiner og fysioterapi) og snart startet jeg å bli bedre.

Det var vanskelig å forsette med behandlingen i Norge, fordi sykdommen er ikke veldig kjent, men jeg kunne finne meg en fysioterapeut i Oslo som kunne hjelpe meg, og jeg fortsatte å besøke Dr. Bautrant ved behov. Jeg besøkte ham for en måned siden og fikk botox på en muskel som fremdeles var litt dårlig, etter det mener han at jeg skal være helt frisk og uten smerter og medisiner om 3-4 måneder. Jeg gleder meg til det!

Jeg har snakket med andre vestibulittjenter om botox, og egentlig aldri hørt noe særlig bra om det. På Ullevål Sykehus fant jeg ut at botox fortsatt er å anse som eksperimentell behandling i Norge. Jeg måtte derfor stille et oppfølgingsspørsmål til “Maria”, og hun svarte følgende:

Jeg har fått botox bare én gang (siste måned), og det virker veldig bra for nå. Andre jenter i den spanske foreningen har gjort det også, og det virket bra for dem og. Jeg tenker at problemet med botox er at mange jenter tenker at når man får botox er man kurert, men botox er bare en behandling, som må brukes med medisiner/fysioterapi i tillegg, for å kunne virke.

“Maria” har forresten gått til Kjersti Larsen hos http://www.nemusbryn.no, for de som er nysgjerrige. 🙂

_______________________________________

PS: På grunn av tilbakemeldinger etter radioinnslaget håper jeg å kunne dele noen flere historier som dette fremover – da jeg personlig bare har ett perspektiv å komme med! 🙂 Er utroolig arti å lese historiene deres, så hvis dere leser dette og får lyst til å dele  – GJØR DET!

bird-fashion-girl-sky-Favim.com-701966