Spenning

Jeg sitter nå og ser på “Hjelp, eg stammar” på NRK3. (Haha!)

Hva har det med vestibulitt å gjøre? Jeg begynner å innse nå, overraskende mye!

“Ei gruppe ungdomar vil gjerne slutte å stamme. Dei melder seg på eit tøft talekurs leia av popstjerna Gareth Gates. Mot slutten av kurset må dei tale for ei forsamling.”

For det første er det her snakk om personer med et problem. Et problem som er flaut, et problem som hemmer deg i livet. I hverdagen. I kjærligheten. Er det fysisk umulig for dem å lage alle lydene i et språk? NEI! Føles det fysisk umulig for dem? JA. Overbevisningen i hele kroppen og hodet om at de kommer til å stamme, gjør at lungene trekker seg sammen, luften forsvinner, leppene spenner seg, tunga låser seg, og ingen lyd kommer ut. Høres det kjent ut?

Når man ser dem snakke på kamera, er det til og med ganske åpenbart hva som skjer. De får det som kalles “blokker”, og hele kroppen låser seg, det er så vanvittig mye spenning, og spenningen både kommer av stress og skaper stress, så vel som å være ekstremt frustrerende. Like frustrerende som å ikke kunne ha sex med kjæresten din. 

Gareth forteller om hvilke stammere som er lettest og vanskeligst å kurere (eller skal man si hjelpe?). And get this: De letteste er de som har den verste stammingen!!! En kar ved navn Simon fikk blokkering på hvert. eneste. ord! Gareth forteller at disse er lettest å hjelpe nettopp fordi de nå har godtatt at “Dette er slik jeg er”, men at de på samme tid er desperate til å bare bli fortalt hva de skal gjøre for å bli kvitt problemet. Får de et snev av en løsning som faktisk fungerer, vil de “sluke den hel” og ha den raskeste forbedringen av alle. Det er noe å tenke på… 😉 

Videre forteller Gareth at de vanskeligste å hjelpe er de som sliter med å være overbevist av behandlingen. De som er usikre på om den nye måten å snakke på var bedre enn den de forsøkte før. Sarah har ikke så ille stamming, hun låser seg bare på visse ord, og da går hun gjerne for et synonym for å skjule for folk rundt henne at hun stammer. Hun har opparbeidet seg en teknikk som skal skjule stammingen, men løser den ikke. Den nye teknikken gjør det derimot mye mer åpenbart at hun stammer, fordi de kun skal snakke noen få ord etter et dypt åndedrag, og gjøre dette gjennom hele setninger. Den nye teknikken går ut på å innrømme at man stammer, og tilpasse seg etter sitt eget problem. I mine øyne er Sarahs gamle teknikk som en metafor for jenter med vestibulitt som biter tenna sammen under sex, stønner og kanskje faker orgasme, bare fordi de vil skjule problemet sitt for omverdenen. Den nye teknikken er en metafor for jenter med vestibulitt som må lære seg å stoppe sex-akten når det gjør for vondt, si ifra om at det gjør vondt, fortelle kjæresten at “Hei, kan du være litt forsiktig til å begynne med?”. Og Sarah er ikke overbevist i sitt eget sinn om at denne nye behandlingen er det beste for henne. Derfor ender også fremskrittene hennes opp med å gå saktere enn for de andre. 

Det er viktig å se mentaliteten man tar med seg inn i en behandlingsperiode. Det er viktig å ha innsikt nok til å være klar over hva du faktisk tenker, og være sta nok til å klare å overtale deg selv til å ombestemme deg. Altså… For at du skal bli bra må du (igjen metaforisk) begynne å tro på Gud! Og det er vanskelig for en ateist eller agnostiker å bare bestemme seg for noe som høres så latterlig ut. Men du, med alle smertene dine og vanskelighetene dine, må begynne å tro at du kan bli bra. Du må se på behandling som en vei ut.

Både Simon og Sarah begynte etter hvert å tro. Og da var det ingenting som kunne stoppe dem. Innen 3 dager hadde de begge to stammingen under kontroll, og kunne snakke foran en liten forsamling uten å stamme en eneste gang. Jeg gråt.. 

Jeg gråt fordi jeg ser så mye likhet. Det er så mye spenning i kroppen deres, og de løser det først og fremst ved å lære seg å puste dypt. Det er også slik jeg har arbeidet, det er også da jeg begynte å føle fremskritt. For meg var det hele bare enda et av de mange bevis jeg mener å ha på at kropp og “sjel” henger så mye tettere sammen en mange av oss har trodd. 

Gareth Gates har brukt det samme behandlingsprogrammet i 10 år, og jobber med de samme tingene hver eneste dag. Han snakker nå tilsynelatende uanfektet, men dette er fordi han fortsatt jobber med den samme teknikken hele tiden. 

Det må vi og. Vi må jobbe hver eneste dag med å ta oss tid til å puste dypt, kjenne på avspenningen og si til oss selv at det er ingen grunn til at du skal ha smerter. 

(SHOUTOUT til de to, søte leserne jeg tok en øl og litt påmfri med i går; Tusen takk. 🙂 Dere inspirerte meg.)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s