Dag 2 Mensendieck

anime-birds-free-freedom-girl-Favim.com-131110

I dag dro jeg tilbake til Mensendieck for å starte på deres behandlingsplan. Kort fortalt går den ut på å gjøre øvelser som skal lære kroppen og bekkenmusklene å slappe av. Det er jo nettopp her mye av problemet ligger – alt er anspent.

For hver gang jeg gjorde en spenningsøvelse (hvor du strammer setemusklene, ligger på ryggen og løfter rumpa opp fra bakken eller lignende) skulle jeg etterpå prøve å slappe av i hele kroppen, og puste godt med magen. Prøver du dette selv merker du fort at det er vanskelig å puste med magen når du strammer en hvilken som helst del av kroppen. Men det viktige her er å iallefall puste med magen når man slapper av. Å puste på denne måten kan hjelpe med å skape avspenning i deler av kroppen som kanskje ikke har fått avspenning før, fordi du rett og slett puster på en anspent måte.

Jeg kjente fort at dette var uvant for meg, å puste med magen. Jeg vet at når jeg trener, så puster jeg først ordentlig med magen når jeg virkelig er sliten og ikke har noe valg. Så dette jobber jeg med nå. Jeg tenker på det når jeg gjør knipeøvelsene mine – hvor jeg for øvrig har forlenget pausene med 10 sek, så de nå består av 10 sek kniping og 20 sek avslapping – og jeg tenker på det ellers i hverdagen. Å bare ta meg et øyeblikk hvor jeg puster litt godt med magen er faktisk skikkelig deilig. Jeg kan kjenne hvordan avspenningen sprer seg bedre i kroppen ved at du lar “hele kroppen” puste! Prøv det du også og fortell meg hva du føler. 🙂

Utover dette merker jeg at det er skikkelig godt å få gå til leger gjentatte ganger, hvor vi hver gang får pratet om ting. Når jeg har gått til gynekologer så har det som oftest handlet veldig lite om meg konkret, og mer generelt om vestibulitt. Fysioterapeutene ser for eksempel på hvordan hele kroppen din henger sammen, da fra topp til tå, og fra sinn til kropp. Og dette tror jeg er helt riktig, for jo mer jeg lærer om vestibulitt, jo mer merker jeg hvordan det hele er ett stort spindelvev med tråder som er koblet sammen, og som til slutt resulterer i vestibulitt…

Det har med hvordan jeg tenker å gjøre, det har om menneskene rundt meg å gjøre, det har med hvordan jeg bruker kroppen min å gjøre, det har med kroppen min i seg selv å gjøre.

Det store bildet begynner så vidt å bli klart for meg… Jeg er der ikke enda, men puslebit for puslebit faller på plass.

Jeg fikk også noen gladnyheter i dag! 

Først av alt; Første gang jeg var hos gynekolog Josef Ekgren, begynte han å fortelle meg om hvordan jeg har polycystisk ovariesyndrom, og at dette er syster på eggstokkene som spiser av eggene, og han anbefalte meg å planlegge livet mitt, og iallefall bli gravid før jeg var 35, for det var ikke sikkert det ville bli mulig for meg etter det. Du kan tro jeg gikk fra den timen med et sjokk og en stor klump i halsen. Samtidig som det kanskje er naturlig å få barn før man er 35, var dette et valg jeg ønsket å ta selv, og ikke et valg jeg ønsket å se meg tvunget til. Men hør på dette: Polycystiske ovarier er altså normalt. NORMALT!!! Snakk om å skremme vettet av noen… Jeg forstår det nå sånn at en kvinnes sjanse for å bli gravid etter en alder av 35 halvveres uansett, dette er også naturlig. Josef Ekgren kobler dette til systene, som han igjen kobler til p-piller. Men for god’s sake, jeg trodde jo nesten at jeg hadde kreft, ikke at han forklarte meg hvordan kvinnekroppen fungerer…

Nummer to; Fysioterapeutene var ikke enig i at en 2 måneders sexpause var noen særlig god idé. Jeg er et slikt tilfelle som godt kan gjennomføre sex dersom jeg er litt flink med kremene, eller hvis jeg virkelig er tent… Begynner det å gjøre vondt, så kan jeg jo bare heller stoppe og “fullføre” på en annen måte – if you catch my drift. 😉 Men jeg trenger ikke stoppe fullstendig. For fysioene mente rett og slett at med 2 måneders pause ville jo anspentheten min når jeg skal prøve å ha sex igjen bare komme rasende tilbake. Noe jeg tror de har helt rett i. Da blir det liksom bygd opp til “det store øyeblikket” og “sannhetens time” og alt dette, og det vil mest sannsynlig bare gå i dass.

Så planen nå er å ikke lenger ha smertefull sex, som også vil kreve litt arbeid fra min side… Men det kan jeg skrive om en annen gang. Og videre skal jeg ikke lenger bekymre meg for dette med barn, tiden vil komme tidsnok, og det vil gå bra!

Alt i alt er jeg veldig fornøyd i dag. Jeg har gjort knipeøvelsene mine med flid, jeg har snakket litt med kjæresten min om planen fremover, og jeg føler jeg er på riktig vei. Det er en god følelse. Følelsen av håpløshet er rett og slett ikke lenger så stor.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s